• Refleksjoner

    Jubileum

    Gårsdagen var en stor dag, i alle fall for meg. Jeg feiret 30-år som kjærester med min mann. Jeg synes på mange måter det er en større bragd enn bryllupsdagen, for det var for 30 år siden vi tok sjansen på hverandre. Vi hadde vært venner i mange år, tilhørt samme vennegjeng. Jeg hadde vært forelsket i han, av og på gjennom flere år, til jeg bestemte meg for at nok var nok. Han var evig forelsket i en annen. Men, plutselig gjennom høsten 1992 hang bare vi to mer sammen, og en sen januarkveld i 1993 tok vi steget fra venner til kjærester. Jeg tror kanskje vi begge var…

  • Bipolarekspressen

    Varsel om endring

    Den følelsen, den følelsen av at noe er i ferd med å skje. Du vet ikke helt hva, men det er noe som uroer, noe som ikke stemmer, følelsen av at noe bryter seg løs. Den hadde jeg rett før helgen. Samtidig som jeg la merke til følelsen, gjenkjente den og aksepterte den, forsto jeg plutselig endringen i mitt eget vanemønster de siste ukene. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har begynt å sitte meningsløst mye med mobilen, leter etter noe å se på eller lese som «gir meg noe», «noe» som roer den følelsen av uro som er i fred med å slippe løs. I grunn leter…

  • Refleksjoner

    Life is a highway?

    Jeg bor i en gate, faktisk en allé i navnet. Fra den ene enden kan denne alleen se bred ut, med en bakketopp i det fjerne. En vei med god oversikt, helt til man oppdager alle sideveiene. En vei som mange liker å kjøre alt for fort i, fordi den tilsynelatende er så oversiktlig. Denne alleen, fikk meg en dag til å tenke på livet og på om jeg er fører eller passasjer i eget liv. Akkurat da så jeg livet som en vei. Den har en begynnelse og en endelig slutt. Hva vi gjør langs denne veien, eller i dette livet, kan vi i stor grad påvirke og velge…

  • Refleksjoner

    Tankekaos

    Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting på hjertet, men drivkraften har ikke vært der, trykket har kanskje ikke vært stort nok, ordene har ikke kommet like lett til meg. I dag kjenner jeg trykket. Igjen er det økende frustrasjon som ligger bak det. Vansker med å takle hverdagen, vansker med å takle den jeg har blitt redusert til. Vansker med å akseptere den jeg er, den jeg har blitt og ikke minst vansker med å endre mitt selvbilde. Jeg vet at jeg må gjøre jobben. Men, jeg finner ikke utgangen. Jeg finner ikke engang ledetråden til utgangen. Det er svart. Det…

  • Refleksjoner

    Lysglimt

    Etter fem dager i strekk i migrenens klør, våknet jeg i dag relativt smertefri, til blå himmel og sol. Wow. Dessverre skulle det ikke mer enn en liten tur på butikken til, før smertene smøg seg tilbake. Solen og lyset blir igjen vanskeligere å ta inn, både metaforisk og bokstavelig. Det er greit at jeg fortsatt er lysømfintlig. Det er vanskeligere å akseptere at dette har blitt livet mitt. Denne høsten har vært en av de tyngste i mitt liv. Først økende smerter siden i sommer, søvnløshet, depresjon med suicidale tanker og deretter halvannen måned med mye migrene som ikke så lett lar seg medisinere. På toppen av dette, en…

  • Refleksjoner

    Menneskemøter

    En sjelden gang møter jeg mennesker som jeg opplever ser meg. Ser hvem jeg er uten å kjenne meg veldig godt. Jeg skrev et dikt til en slik person en gang. Jeg har tenkt på det i det siste. Ikke fordi jeg savner vedkommende, for han skulle jeg bare flyktig kjenne. Men, fordi jeg savner å ha noen flere mennesker i livet mitt som ser meg. Ser meg med røntgensynet sitt. Ser hva som bor i meg. Ser. Meg. Jeg skulle ønske du var min venn - hele tiden som støtter meg og gir meg oppmuntrende ord - mer enn i få kjærkomne vink. Jeg skulle ønske jeg hadde en…

  • Refleksjoner

    Lang reise

    De siste tre ukene har vært tøffe. Det har vært beinhardt å navigere mellom selvmordstanker, depressive tanker, hodesmerter, uvanlig vekslende humør, følelse av håpløshet, totalt utmattelse, søvnvansker, osv. Jeg føler listen er uendelig. Jeg har, med minimalt profesjonell hjelp, kommet meg gjennom stormen. Min mann har vært en bauta. Mine barn har vært tålmodige. Jeg har vært sint. Jeg har vært så sint over manglende hjelp, eller i det hele tatt manglende reaksjon, fra de som burde stilt opp. Sinnet holdt meg gående til fredag hvor jeg sendte av gårde en seks siders klage til sykehuset. Deretter falt jeg helt sammen og kjente bare på en uendelig slitenhet, sorg og…

  • Bipolarekspressen

    Føljetong

    Jeg er fortsatt sliten. Jeg er så tom for krefter, både fysisk og psykisk. Jeg vil bare sove, sove til alt det vonde har gått over. Jeg må skrive en klage til Sykehuset Østfold. Det koster krefter. Og jeg må skrive den mens jeg er i en «state of mind» der jeg forholder meg rolig og saklig. Jeg har mye saklig jeg skulle ha sagt i drittsinne også, men jeg tror ikke det tjener saken. Samtidig kjenner jeg at mitt sinne nå begynner å gå over i en tristhet. Tristhet over situasjonen. Tristhet over det jeg mener er mangelfull oppfølging (selv om min primærkontakt gjør sitt). Det gjør vondt å…

  • Bipolarekspressen

    Tigeren har våknet

    Denne uka har vært en skikkelig vekker, eller kanskje mer en påminnelse, om hvor stor forskjell det er på hvordan man møtes av helsevesenet, avhengig av om man har en fysisk eller psykisk sykdom. Kommer man til legen med symptomer på hjerteinfarkt eller annen livstruende tilstand, tviler jeg på at du blir avvist av medisinsk avdeling. Slik burde det være i psykiatrien også. Jeg kom tirsdag akutt inn til min fastlege med relativt alvorlige (for meg) suicidale tanker. Jeg ble tatt på alvor av min fastlege, men derfra har ikke veien vært like lett. Det var ikke ønskelig for meg å bli innlagt. Jeg ønsket hjelp på «lavere nivå.» Legen…

  • Bipolarekspressen

    Når mørket nå har senket seg

    Skrevet 14.9.22: Det har vært noen tunge dager. Jeg har jo kjent at depresjonen kommer krypende, men jeg har samtidig trodd at jeg skulle klare å holde den i sjakk. Når jeg i bilen mandag plutselig kjenner at tankene om selvmord kommer, må jeg innse at jeg kanskje er i sjakkmatt. Jeg skulle møte en kjær person på Ås. Bilturen til Ås ble tårefylt. Samtalen og møtet i Ås ble som vanlig meningsfullt og kjærkomment, men det hindret likevel ikke en fullstendig breakdown i bilen hjem. Å kjøre bil, mens tårene renner og tankene om selvmord igjen og igjen popper inn i bevisstheten, er ingen god kombinasjon. Jeg kom meg…