-
Hmm
I dag fikk jeg til noe jeg ikke trodde jeg skulle klare. Da ble min første, umiddelbare tanke: Så bra! Da er jeg sterkere og friskere enn jeg tror!» Meeen, vent litt. For når denne aktiviteten er ferdig, er jeg jo ikke upåvirket. Mange av de symptomene og ubehaget jeg har kjent på gjennom dagen og i de siste dagene, ble bare forsterket av at jeg klarte å gjennomføre. Er det sunt? Hvor går balansen mellom å presse seg, og at det på sikt gir positive resultater, og det å presse seg når kroppen egentlig trenger hvile? Det svaret skulle jeg gjerne hatt.
Kanskje vil du lese
Hei, verden!
-
Seier, eller?
For en uke siden var jeg på møte med Sykehuset Østfold. Det måtte en bekymringsmelding til Statsforvalteren til, før de organiserte det møtet. 22 uker etter at opprinnelig klage ble sendt. Klagen var omfattende, men jeg hadde egentlig kun et mål for øyet; en unnskyldning som faktisk betydde noe. Og de «la seg flate.» De var enige i at de skulle ha kontaktet meg da jeg var suicidal, ikke gjøre meg til en kasteball internt med misforståelser, vurderingsfeil og manglende kommunikasjon i et journalsystem. Jeg er takknemlig for beklagelsen, men jeg følte i grunn veldig lite annet. Og det overrasket meg. For jeg trodde at når jeg endelig fikk avklart…
-
Tigeren lever
Jeg kjenner at apatien tar meg. Tiltakslyst er mangelvare og alt jeg har lyst til er å ligge i senga, i mørket, alene, med en bok, film eller serie som ikke krever for mye av meg å følge med på. Jeg vet jeg må bryte mønsteret, men jeg finner ikke energien til å gjøre det. Ja, det har vært noen krevende uker. Hunden vår ble alvorlig syk og vi visste ikke helt om han kom til å overleve. Det gikk bra, men det sugde alle kreftene fra meg. Men, den isolerte hendelsen er likevel ikke årsaken til alt jeg føler nå, for symptomene startet mye før. Det er krevende å…
-
Jubileum
Gårsdagen var en stor dag, i alle fall for meg. Jeg feiret 30-år som kjærester med min mann. Jeg synes på mange måter det er en større bragd enn bryllupsdagen, for det var for 30 år siden vi tok sjansen på hverandre. Vi hadde vært venner i mange år, tilhørt samme vennegjeng. Jeg hadde vært forelsket i han, av og på gjennom flere år, til jeg bestemte meg for at nok var nok. Han var evig forelsket i en annen. Men, plutselig gjennom høsten 1992 hang bare vi to mer sammen, og en sen januarkveld i 1993 tok vi steget fra venner til kjærester. Jeg tror kanskje vi begge var…
-
Varsel om endring
Den følelsen, den følelsen av at noe er i ferd med å skje. Du vet ikke helt hva, men det er noe som uroer, noe som ikke stemmer, følelsen av at noe bryter seg løs. Den hadde jeg rett før helgen. Samtidig som jeg la merke til følelsen, gjenkjente den og aksepterte den, forsto jeg plutselig endringen i mitt eget vanemønster de siste ukene. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har begynt å sitte meningsløst mye med mobilen, leter etter noe å se på eller lese som «gir meg noe», «noe» som roer den følelsen av uro som er i fred med å slippe løs. I grunn leter…
-
Life is a highway?
Jeg bor i en gate, faktisk en allé i navnet. Fra den ene enden kan denne alleen se bred ut, med en bakketopp i det fjerne. En vei med god oversikt, helt til man oppdager alle sideveiene. En vei som mange liker å kjøre alt for fort i, fordi den tilsynelatende er så oversiktlig. Denne alleen, fikk meg en dag til å tenke på livet og på om jeg er fører eller passasjer i eget liv. Akkurat da så jeg livet som en vei. Den har en begynnelse og en endelig slutt. Hva vi gjør langs denne veien, eller i dette livet, kan vi i stor grad påvirke og velge…
-
Tankekaos
Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting på hjertet, men drivkraften har ikke vært der, trykket har kanskje ikke vært stort nok, ordene har ikke kommet like lett til meg. I dag kjenner jeg trykket. Igjen er det økende frustrasjon som ligger bak det. Vansker med å takle hverdagen, vansker med å takle den jeg har blitt redusert til. Vansker med å akseptere den jeg er, den jeg har blitt og ikke minst vansker med å endre mitt selvbilde. Jeg vet at jeg må gjøre jobben. Men, jeg finner ikke utgangen. Jeg finner ikke engang ledetråden til utgangen. Det er svart. Det…
-
Lysglimt
Etter fem dager i strekk i migrenens klør, våknet jeg i dag relativt smertefri, til blå himmel og sol. Wow. Dessverre skulle det ikke mer enn en liten tur på butikken til, før smertene smøg seg tilbake. Solen og lyset blir igjen vanskeligere å ta inn, både metaforisk og bokstavelig. Det er greit at jeg fortsatt er lysømfintlig. Det er vanskeligere å akseptere at dette har blitt livet mitt. Denne høsten har vært en av de tyngste i mitt liv. Først økende smerter siden i sommer, søvnløshet, depresjon med suicidale tanker og deretter halvannen måned med mye migrene som ikke så lett lar seg medisinere. På toppen av dette, en…
-
Menneskemøter
En sjelden gang møter jeg mennesker som jeg opplever ser meg. Ser hvem jeg er uten å kjenne meg veldig godt. Jeg skrev et dikt til en slik person en gang. Jeg har tenkt på det i det siste. Ikke fordi jeg savner vedkommende, for han skulle jeg bare flyktig kjenne. Men, fordi jeg savner å ha noen flere mennesker i livet mitt som ser meg. Ser meg med røntgensynet sitt. Ser hva som bor i meg. Ser. Meg. Jeg skulle ønske du var min venn - hele tiden som støtter meg og gir meg oppmuntrende ord - mer enn i få kjærkomne vink. Jeg skulle ønske jeg hadde en…
-
Lang reise
De siste tre ukene har vært tøffe. Det har vært beinhardt å navigere mellom selvmordstanker, depressive tanker, hodesmerter, uvanlig vekslende humør, følelse av håpløshet, totalt utmattelse, søvnvansker, osv. Jeg føler listen er uendelig. Jeg har, med minimalt profesjonell hjelp, kommet meg gjennom stormen. Min mann har vært en bauta. Mine barn har vært tålmodige. Jeg har vært sint. Jeg har vært så sint over manglende hjelp, eller i det hele tatt manglende reaksjon, fra de som burde stilt opp. Sinnet holdt meg gående til fredag hvor jeg sendte av gårde en seks siders klage til sykehuset. Deretter falt jeg helt sammen og kjente bare på en uendelig slitenhet, sorg og…
