• Refleksjoner

    Lysglimt

    Etter fem dager i strekk i migrenens klør, våknet jeg i dag relativt smertefri, til blå himmel og sol. Wow. Dessverre skulle det ikke mer enn en liten tur på butikken til, før smertene smøg seg tilbake. Solen og lyset blir igjen vanskeligere å ta inn, både metaforisk og bokstavelig. Det er greit at jeg fortsatt er lysømfintlig. Det er vanskeligere å akseptere at dette har blitt livet mitt. Denne høsten har vært en av de tyngste i mitt liv. Først økende smerter siden i sommer, søvnløshet, depresjon med suicidale tanker og deretter halvannen måned med mye migrene som ikke så lett lar seg medisinere. På toppen av dette, en…

  • Refleksjoner

    Menneskemøter

    En sjelden gang møter jeg mennesker som jeg opplever ser meg. Ser hvem jeg er uten å kjenne meg veldig godt. Jeg skrev et dikt til en slik person en gang. Jeg har tenkt på det i det siste. Ikke fordi jeg savner vedkommende, for han skulle jeg bare flyktig kjenne. Men, fordi jeg savner å ha noen flere mennesker i livet mitt som ser meg. Ser meg med røntgensynet sitt. Ser hva som bor i meg. Ser. Meg. Jeg skulle ønske du var min venn - hele tiden som støtter meg og gir meg oppmuntrende ord - mer enn i få kjærkomne vink. Jeg skulle ønske jeg hadde en…

  • Refleksjoner

    Lang reise

    De siste tre ukene har vært tøffe. Det har vært beinhardt å navigere mellom selvmordstanker, depressive tanker, hodesmerter, uvanlig vekslende humør, følelse av håpløshet, totalt utmattelse, søvnvansker, osv. Jeg føler listen er uendelig. Jeg har, med minimalt profesjonell hjelp, kommet meg gjennom stormen. Min mann har vært en bauta. Mine barn har vært tålmodige. Jeg har vært sint. Jeg har vært så sint over manglende hjelp, eller i det hele tatt manglende reaksjon, fra de som burde stilt opp. Sinnet holdt meg gående til fredag hvor jeg sendte av gårde en seks siders klage til sykehuset. Deretter falt jeg helt sammen og kjente bare på en uendelig slitenhet, sorg og…

  • Bipolarekspressen

    Føljetong

    Jeg er fortsatt sliten. Jeg er så tom for krefter, både fysisk og psykisk. Jeg vil bare sove, sove til alt det vonde har gått over. Jeg må skrive en klage til Sykehuset Østfold. Det koster krefter. Og jeg må skrive den mens jeg er i en «state of mind» der jeg forholder meg rolig og saklig. Jeg har mye saklig jeg skulle ha sagt i drittsinne også, men jeg tror ikke det tjener saken. Samtidig kjenner jeg at mitt sinne nå begynner å gå over i en tristhet. Tristhet over situasjonen. Tristhet over det jeg mener er mangelfull oppfølging (selv om min primærkontakt gjør sitt). Det gjør vondt å…

  • Bipolarekspressen

    Tigeren har våknet

    Denne uka har vært en skikkelig vekker, eller kanskje mer en påminnelse, om hvor stor forskjell det er på hvordan man møtes av helsevesenet, avhengig av om man har en fysisk eller psykisk sykdom. Kommer man til legen med symptomer på hjerteinfarkt eller annen livstruende tilstand, tviler jeg på at du blir avvist av medisinsk avdeling. Slik burde det være i psykiatrien også. Jeg kom tirsdag akutt inn til min fastlege med relativt alvorlige (for meg) suicidale tanker. Jeg ble tatt på alvor av min fastlege, men derfra har ikke veien vært like lett. Det var ikke ønskelig for meg å bli innlagt. Jeg ønsket hjelp på «lavere nivå.» Legen…

  • Bipolarekspressen

    Når mørket nå har senket seg

    Skrevet 14.9.22: Det har vært noen tunge dager. Jeg har jo kjent at depresjonen kommer krypende, men jeg har samtidig trodd at jeg skulle klare å holde den i sjakk. Når jeg i bilen mandag plutselig kjenner at tankene om selvmord kommer, må jeg innse at jeg kanskje er i sjakkmatt. Jeg skulle møte en kjær person på Ås. Bilturen til Ås ble tårefylt. Samtalen og møtet i Ås ble som vanlig meningsfullt og kjærkomment, men det hindret likevel ikke en fullstendig breakdown i bilen hjem. Å kjøre bil, mens tårene renner og tankene om selvmord igjen og igjen popper inn i bevisstheten, er ingen god kombinasjon. Jeg kom meg…

  • Migreneland

    Ensomt

    Det er en ganske ensom situasjon å være i, det å være kronisk syk. Jeg skal ikke sammenligne kroniske sykdommer,  for alle vil oppleve det på sin måte. Jeg skriver kun for meg selv, slik jeg har det akkurat nå. Jeg har to usynlige kroniske sykdommer. Det er ensomt å leve med begge to, men kronisk migrene tar nå helt piffen fra meg. Det å leve med daglige smerter – såpass sterke at jeg ikke vet hvordan jeg skal rangere dem, det sliter. Man blir vant til å leve med smerter, så etterhvert som tiden går, synes jeg det er vanskelig å definere om dagens smerte er en 5’er eller…

  • Migreneland

    Solskinnsblues

    Jeg har kjent det noen dager nå,at livet presser på.Det er sommer, det er sol,alle skal være så lykkelige.Ha, og få gode ferieminner.Da er det vanskelig for meg å unngåå kjenne på sorgen over ikke å fungere som jeg vil.Mattheten over at ferien ble avstumpet grunnet smerter.Sorgen over å være fanget i en kropp som bare protesterer.Er jeg for rolig, krangler den over dårlig kondisjon og stive ledd, mens jeg inni meg jubler for smertereduksjon.Er jeg i litt aktivitet, blir hverdagen stadig vanskeligere å bære, fordi smertene blir for store, og utmattelsen likeså. Både i hodet og i andre deler av kroppen.Teoretisk mangler det ikke på mestringsstategier, men i praksis…

  • Refleksjoner

    Jeg hater kroppen min

    Akkurat nå, hater jeg kroppen min. Det handler ikke om komplekser for utseendet, det har jeg holdt på med store deler av livet. Jeg kan skrive mye om det. Nå, derimot, handler det om den kroppen jeg bor i, og som ikke oppfører seg slik jeg vil. Noe av det er nok min skyld, men i bunn og grunn handler det om min helsetilstand som påvirker kroppen og gjør at jeg lever i et slags fengsel. Jeg er nok skyld i opprettholdende faktorer, men selve sykdommene jeg har pådratt meg, klarer jeg ikke helt å styre. Jeg har alltid vært fleksibel, eller myk som man kalte det før. Ned i…

  • Bipolarekspressen

    Stø kurs

    Det føles som om jeg sitter foran i en bil, i full fart inn i en kollisjon, men jeg klarer ikke å stoppe. Ikke er jeg fører, ikke er jeg i passasjersetet, men passiv tilskuer til ulykken, sånn midt i frontruta. Dette opplever jeg er bildet på livet mitt, eller i alle fall hverdagen min, akkurat nå. Alt er på utur. Det er som å styre mot kanten av stupet. Migrenen er alltid tilstede på en eller annen måte. Søvnen er relativt dårlig. Mens vi var i utlandet, lå jeg på 4 timer i snitt. Det er for lite for meg, noe som er godt kjent. Etter at vi kom…