Smerten i brystet, som kommer ingensteds fra, som bare presser gråten frem. Den veldige negative tankegangen, irritasjonen over alt og alle, ønsket om å provosere – egentlig bare for å såre slik at andre også kan føle smerte. Alt man holder i seg, for ikke å såre andre unødvendig. Hvor knapp og tilbakeholden man blir, nettopp for ikke å spre edder og galle som bygger seg opp innvendig. Lysten til bare å gjemme seg til alt går over. Sårheten over at ingen ser hvordan du egentlig har det. At ingen leser deg. At du ikke kan si og skrike alt du vil for å lette på trykket, fordi de andre ikke klarer å se at det i stor grad er depresjonen som snakker. Eller nettopp kanskje de ser kun depresjonen og avskriver de små sannhetene som kommer, som kun et depresjonsutbrudd og ikke noe å høre på eller ta til seg.
Hvem kan jeg snakke med, hvem gidder å lytte når jeg egentlig ikke vet hva jeg skal si? Alle er så opptatt av årsak: Hvorfor nå? Hva tenker du på? Har det skjedd noe spesielt? Jeg vet da f……
Ensomheten er både verst og best. Smerten er så vond å bære alene, men når ingen forstår – er det likevel nesten enklest. Er lei av å forklare eller ikke kunne forklare, hvordan jeg har det. Mine nærmeste burde skjønne/se det på meg – kanskje komme meg litt i møte. Det er vel den ensomheten som gjør mest vondt. Man merker at hele ens utstråling endres, men ingen møter deg og spør hvordan du har det, før du ligger i fosterstilling. Samtidig kan det jo være at mine pårørende er litt «redd» for hva denne depresjonsfasen skal innebære.
