Ut av det blå, sittende i sofaen, kommer denne nagende uroen i brystet. En følelse av at jeg har gjort noe galt, uten at jeg vet hva det er. Det er som en slags angst, som bekrefter at jeg ikke er god nok. God nok for hva? Vet ikke, det er en følelse som ofte kommer når jeg føler meg litt «blue».
Når det bare blir for mye på en kveld: hodet brenner, som om hjernen står i flammer, lår og delvis legger verker som om jeg har hatt den verste treningsøkta. Klarer ikke å slappe av. Pusten låser seg, puster grunt og kort. Prøver å slappe av, men møter motstand i kroppen og i tankene. Vurderer om jeg skal krype til korset og ta noe beroligende. Sekundet etterpå tenker jeg; hva hvis jeg kombinerer…….så slipper jeg kanskje å kjenne på alt det vonde…….bare flyte vekk. Blir skremt av egen tankegang, og må minne meg på at det er nettopp det. Tanker. Ingen ønsket handling.
