Jeg ble med på min første gruppereise en gang i 2008. Den varte i tre eller fire år, en dag fast per uke. Gruppeterapi, samtalegruppe, kall det hva du vil. Jeg følte meg ikke veldig høy i hatten da jeg steg inn i det rommet. Vi var to nye samtidig, resten av gruppa hadde vært sammen en stund. Jeg tenkte jo først at dette ikke var noe for meg, at det beste for meg var individualterapi (men det ene utelukket jo ikke nødvendigvis det andre). Det opplevdes stigmatiserende på et vis å skulle delta, men det var vel kanskje mine egne fordommer jeg møtte. Uansett ble denne gruppa etter hvert et godt sted å være, et par timer per uke jeg faktisk så frem til. Rett og slett fordi jeg var i et rom hvor flere forsto. Om de ikke forsto alt du strevde med og hvorfor, kunne de gjenkjenne situasjonen jeg befant meg i, og følelser man bærer. Men, noe av det mest verdifulle var vel hvordan enkelte mennesker SÅ MEG, på en måte jeg aldri har følt meg sett tidligere.
Eller, kanskje det handlet om at jeg tillot andre å se meg, og at jeg faktisk i det rommet tok til meg og trodde på de andres tilbakemeldinger. En annen faktor var jo det å møte andre mennesker, akkurat som meg (relativt normal), som befinner seg i en lignende situasjon. Det betyr egentlig at hvem som helst av «mannen i gata» kan slite litt, ha noen usynlige handicap. Det å slite psykisk gjør deg ikke til en annenrangs borger, selv om man ofte kan få den følelsen. Det er jo liksom så «skummelt» for mange, dette med psykisk helse. Og i alle fall føler jeg meg, tidvis ganske mislykket når jeg liksom ikke mestrer livet. Men, så var det noe med å stoppe opp og reflektere litt: Jeg mestrer jo faktisk ganske så mye!
