Reiseskildringer

Topptur

I går skulle vi på topptur, en tur jeg har hatt lyst til å gå noen år. Vi la i vei, men før vi hadde gått en kilometer, merket jeg at noe var feil med skoene. Jeg tittet ned og så at begge hælene var i full oppløsning. Det var ingen annen utvei enn å gå tilbake til bilen for å skifte til noen hele, men mer upraktiske sko. På vei tilbake til bilen tenkte jeg at disse skoene er akkurat som sjela mi. Temmelig ødelagt.

Selv om jeg for kort tid siden konkluderte med at jeg ikke var kommet i en ny depressiv fase, ble jeg tvunget til å se litt nøyere på meg selv. Hvordan hadde de siste dagene vært? Jo, et virvar av følelser. Klumpen i halsen så tilstede at jeg knapt kunne lese eller snakke om noe som beveget meg, uten trang til å gråte. Økt irritasjon og stadig økende selvkritikk. Alt som ble sagt eller som skjedde rundt meg, ble tolket i negativ retning og jeg anklaget med selv for ikke å være god nok og som tegn på hvor mislykket jeg er som menneske. Til tider var smerten så vondt og såret så stort at de destruktive tankene om å gjøre noe dumt, igjen kom.

Er det noe jeg har lært av å være på dette ekspresstoget av en berg og dalbane, er det å slutte å spørre meg hvorfor tankene og de vonde følelsene kommer. Som oftest er det ingen utløsende årsak. Men, mens jeg gikk mot toppen måtte jeg stille meg spørsmålet: «Er det ingen av mine nærmeste som ser hva som skjer med meg?» For alt jeg ønsket meg mandag, da jeg opplevde å ha følelsene helt utenpå huden, var at noen skulle gi meg en klem, si at «jeg ser du sliter, er det noe jeg kan gjøre?»

Jeg har aldri vært god til å lyve, selv ikke dra en hvit løgn. Jeg føler hele ansiktet lyser løgn og jeg har alltid ment at jeg kan leses som en relativt åpen bok. Men, til slutt måtte jeg jo ødelegge turen til min mann og spørre om han hadde observert noe, så han ikke hvordan jeg hadde det? Svaret jeg fikk, fikk meg til å tenke. Når han etter snart 30 år sammen, har vansker med å tolke meg – er det kanskje noe med meg (utover det opplagte altså)? Han ser jo at noe er galt, men opplever at jeg ønsker avstand. På kvelden, helt ut av det blå, spør min yngste datter hvordan jeg er når jeg er hypoman, og hvordan jeg er når jeg er deprimert? Da måtte jeg jo spørre: ser/merker dere det ikke på meg? Og svaret var «nei» (ikke nødvendigvis).

Det var ganske overraskende, og jeg vet ikke helt om jeg skal ta det som en seier eller nok et bevis på at jeg kan være veldig flink pike. I utgangspunktet har jeg jo alltid ønsket å skåne de rundt meg for mine humørsvingninger. Så jeg forsøker veldig hardt, hver gang, å opptre mest mulig normalt og ikke bryte sammen foran barna (og min mann). Men, de har opplevd både hyperventilering og plutselige raseriutbrudd, og de har merket at det tidvis kan være langt mellom de ekte smilene og latterkrampene. Likevel har jeg alltid fylt de ulike rollene jeg har i livet, på en eller annen måte.

Jeg har aldri ønsket at min sykdom skal gå utover mine barn. Og jeg tror jeg har klart å skåne dem for mye. Likevel; dersom jeg aldri senker guarden, kaster maska og forteller ærlig hvordan jeg har det; hvordan kan jeg da forvente at noen ser meg, tar meg i armkroken, holder rundt meg, eller spør hvordan de kan hjelpe?