Torsdag kom mitt kjente reisefølge, migrenen, på besøk. Den er aldri velkommen, men med tidvis hyppige besøk må man likevel prøve å gjøre det beste ut av situasjonen og tiden den er tilstede. Jeg har hatt migrene i over 20 år, likevel blir jeg alltid like frustrert over begrensningene den gir, og bivirkningene medisinen gir. Ekstra frustrerende er det når medisinen ikke virker, slik som på torsdag. Den minste lyd føltes som fysisk ubehag i kroppen. Lyden av persiennen som dunket i vinduet i takt med vinden, føltes som terror for både hode og kropp. Vi skulle hjem fra hytta denne dagen. Ikke en ideell dag for pakking og rydding, men vi kom omsider av gårde. Jeg inntok frivillig baksetet utstyrt med mørke solbriller, caps og øretelefoner med noisecanselling, og satset på å sove meste parten av veien.
Ny migrenemedisin ved leggetid, og en god natt med søvn. Våkner sliten fredag. Det er som om kroppen har fått juling, Jeg føler meg mørbanket overalt. Dagen ble tilbragt på terassen med en bok. Ikke krefter til noe annet enn å lese.
Ble sent i seng, eller tidlig, alt etter hvordan man ser det. Våkner i dag lørdag og kjenner at dette blir en ny dag i migrenens klør. Bilene som kjører forbi soveromsvinduet, hunden som piper ved sengekanten, min kjære som snakker med meg, det skjærer i hele kroppen. Smerteintensiteten er ikke så ille, men det er alt som følger med. Lydsensitiv, lyssensitiv, den trange, brennende badehetta det føles som jeg har fått tredd over hodet. Andpusten etter den minste aktivitet, som å vaske ansiktet. En tur i kjelleren for å hente noe, gir syre i låra. Kvalmen, uvelheten og den totale utmattelsen. Migrene er ikke «bare» hodepine, den rammer hele kroppen. Begrenser hele meg. Alle ønskene, evt. planene jeg hadde for en nydelig sommerdag, må skrinlegges. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn i skyggen på terassen.
