De siste dagene har jeg fundert mye over når det er riktig å ta valg. Når stemningsleiet tidvis skifter hyppig, og man kan føle seg hypoman, nøytral og deprimert i løpet av en dag eller et par dager, er det vanskelig å vite når jeg er «normal». Dersom man står ovenfor viktige valg i livet, altså valg som påvirker livet ditt og andres, synes jeg det er vanskelig å vite når jeg er i stand til å treffe dem. Jeg tenker at jeg i utgangspunktet bør være i nøytralt stemningsleie når jeg foretar valg. Er jeg deprimert, har jeg lett for å tenke negativt om det meste og ikke minst undervurdere meg selv. Er jeg hypoman, har jeg jo en tendens til ikke å se begrensninger, kun muligheter – og tenke at jeg får til det meste. (Jeg vet også at jeg er i stand til å presse meg til mye og på den måten få til det meste, men det er erfaringsmessig ikke særlig helsefremmende for meg).
Nå har jeg jo foretatt noen lignende valg gjennom årene og både vært deprimert og hypoman (forstått i ettertid). Det har som oftest gått bra uansett. Men, ettersom jeg for tiden føler at jeg befinner meg på en ganske så innholdsrik berg og dalbane, kjenner jeg at jeg bruker mye ressurser på å granske alle sider av meg selv og finne ut hva som motiverer valget. Sånn sett blir det nok en veloverveid beslutning, som jeg heller ikke er alene om, men den koster. Det koster å analysere, veie og måle, men når alt kommer til alt er kanskje den viktige magefølelsen en god rettesnor uavhengig om jeg er høyt eller lavt.
