Refleksjoner

Om tro og tvil

Jeg har visst behov for å skrive mer om ærlighet, og om små djevler som sitter i hodet og tuller med tankene mine. For når man først skal være ærlig med seg selv, og f.eks si noe om hvordan man faktisk har det, ja da må jeg jo tro på det jeg sier. En ting som har endret seg gjennom årene, er at når folk spør meg om hvordan jeg har det, svarer jeg ikke lenger automatisk «BRA,» eller andre lignende standardsvar det er forventet man skal komme med til slike spørsmål. For tiden er mitt svar: «Joda, oppe og ikke gråter, så da skal jeg vel være fornøyd.» Og det er jeg ganske fornøyd med.

I min hverdag finnes det ulike apper jeg er anbefalt å bruke, som f.eks Hodepinedagboka og eMoods. eMoods har ligget brakk en stund for meg, jeg har fokusert på Hodepinedagboka. Og det siste året har ikke den alltid vært en lystig lesing. Rødt = sterke smerter, gult = middels smerter, og grønt = milde smerter. I perioder har månedene vært ganske helrøde. Nå er jeg mer på gult. Uansett, hver gang jeg registrerer tenker jeg: «Er du ærlig nå? Er du sikker på at du ikke overdriver?» Av en eller annen grunn spør jeg meg aldri om jeg underrapporterer. Før i dag.

Jeg står på kjøkkenet og lager middag og det kjennes ut som jeg er rammet av en form for influensa; noe rir i kroppen, jeg er uvel og så svimmel at jeg nesten faller over ende. Da måtte jeg undre: Er du fortsatt usikker på om du overdriver, er du sikker på at du ikke underrapporterer? Når jeg markerer gult; er det faktisk middels smerter eller er det smertetoleransen min som har økt? (Eller overdriver jeg, og det er bare milde smerter? Ja, der var den djevelen igjen).

Ja, sånn kan jeg holde på. Hver dag. Tvile på meg selv og om det jeg kjenner er rett. Hvorfor gjør jeg det? Det er nok ingen enkel forklaring på det, men en årsak er manglende tro på egen verdi. Så lenge jeg kan huske, har jeg slitt med dårlig selvbilde. Det å aldri føle at jeg er bra nok, kun i kraft av å være meg selv. Jeg har alltid følt meg underlegen andre; ikke pen nok, ikke smart nok, ikke kledd bra nok, ikke interessant nok, ikke god nok, ikke verdifull nok. Derfor ble min måte å skape meg verdi på gjennom det jeg gjorde og primært gjennom jobb. Bare jeg jobbet godt nok, hardt nok og mye nok, måtte jeg vel ha verdi for noen? Problemet ble jo til slutt at jeg ikke visste hvilke og hvem sine standarder jeg higet etter. Jeg ble aldri god nok, for meg. Positive tilbakemeldinger jeg mottok, gikk ikke inn på meg som en belønning – de ble en katalysator til å gjøre ting enda bedre. Inni meg var det en stemme som sa at tilbakemeldingene kan jo ikke stemme, jeg har bare lurt dem/utgitt meg for å være flinkere enn jeg er, de sier det bare for å være høflige/snille, osv. Ikke akkurat pene tanker om andre, men tankene var jo ikke direkte bevisste; det er akkurat som tankene om selvskading eller det som verre er. Det er tanker jeg ikke styrer. Nå har jeg bedre kontroll på dem, på noen områder. På andre områder har jeg fortsatt en vei å gå.

Når det er gjennom min arbeidsinnsats og det jeg gjør, jeg måler min verdi – blir det ganske så utfordrende når du ikke mestrer jobben. Når kroppen til slutt protesterer så mye at du blir sykmeldt. Jeg har vært en god del sykmeldt gjennom de siste 10-12 årene. Det har vært et nederlag hver gang. For hva er jeg verdt da? Når depresjonen river i deg, du ikke mestrer det eneste som gir deg verdi, ja da er du jo ikke verdt mer enn dritten under skosåla. Den overgangen, fra å forstå at dette ikke er sannheten, at jeg er verdt noe i kraft av å være et menneske på denne kloden, den var ganske spesiell. Overgangen begynte for ca fem år siden, men jeg må fortsatt minne meg selv på det; at jeg er verdt noe. Jeg må fortsatt minne meg selv på at de menneskene jeg har i livet mitt velger å være sammen med meg fordi de ønsker det, ikke fordi noen tvinger dem til det, eller fordi det er en type samaritansarbeid fra dem til meg. Det krever mye mot å tørre å stole på at noen liker meg, at jeg er verdifull. Vi snakker om å snu en tankegang som har preget over 30 år av mitt liv. Jeg blir egentlig ganske trist av å tenke på det, og erkjenne hvor mye plass en slik forvridd tankegang har hatt i livet mitt, og hvor mye den har ødelagt for meg.

Likevel kan jeg ikke sitte fast i det som har vært. Jeg kan ta lærdom av fortiden, men jeg må leve i nåtiden og for fremtiden. Jeg må bruke de verktøyene og den erfaringen jeg har, på en god måte. En hjelp på veien for meg, har vært å ta i mot hjelpen fra hjelpeapparatet som jeg har fått. Det var tungt den dagen jeg ble henvist til psykisk helsehjelp og utredning for første gang. Sett i ettertid, var det noe av det mest fornuftige min fastlege gjorde. Når senere behandlere sa at du må utredes for bipolaritet, tenkte jeg – orker ikke. Men, det ble jo en ny redning. Det å få riktig diagnose, riktige medisiner, en forståelse og visshet om at det ikke nødvendigvis er ytre påkjenninger som fører til en depresjonsperiode – det er bare slik hjernen min er skrudd sammen, har vært til stor hjelp for å akseptere depresjonene. Frykten for dem er i grunn like stor, for det er så tungt der nede i mørket. Jeg jobber nå med å stole på vissheten om at de ikke er så dype og like langvarige som tidligere. En ting jeg aldri har tvilt på i den sammenheng er medisiner. Jeg velger stemningsstabiliserende medisiner, for jeg vet at det krever for mye av meg å balansere gjennom livet uten dem. Akkurat nå.

Det å leve med relativt usynlige sykdommer er også vanskelig. Smerter er subjektivt. Hva som er mild smerte for meg, kan være kraftig smerte for en annen, og motsatt. Når man selv opplever at man lever i et smertehelvete og man endelig kommer inn til spesialisthelsetjenesten, og det er en kraftanstrengelse å være der og du bruker alt du har av krefter til å gjennomføre undersøkelsene og å svare på legens spørsmål, blir jeg frustrert når jeg i epikrisen leser: «Pasienten ser ikke smertepåvirket ut.» Da blir det til at jeg leser mellom linjene: «De tror ikke på meg.» Kanskje er det noe av grunnen til at jeg alltid må spørre meg selv; er du sikker på at du registrerer riktig? Heretter skal jeg prøve å la spørsmålet gå begge veier, for det kan nok hende at jeg underrapporterer. Det passer mer sammen med mitt innarbeidede mønster om at jeg ikke er god nok. For som syk, hvilken verdi har jeg da? Jeg har jo sjelden tillatt meg å være syk, borte fra jobb, akseptert sykmelding; for det er jo liksom ikke akseptert i samfunnet. Alle må bidra, arbeidslinja fremfor alt. Man blir mer syk av å være hjemme, osv. Derfor har jeg i hver sykmelding higet etter å komme raskest mulig tilbake, ikke å gjennomføre tiltak som kunne gjøre meg bedre. Det ble brannslokking. For som sykmeldt, da måtte jeg jo bevise da, at jeg kan. Slik at jeg kunne kjenne verdi. Og er det noe jeg vet nå, er det noe jeg har bevist for meg selv gjennom årene, er det at jeg kan. Jeg får til det jeg vil få til, og må få til, uavhengig av hva det koster. Men hvor sunt det er, er et helt annent kapittel. Så med vissheten om at jeg kan, tillater jeg meg nå i større grad å stille følgende spørsmål: Hva vil jeg? Hva koster det? Hvem tjener på det? Hva gir det meg?

Har jeg blitt egoistisk? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har kanskje blitt mer bevisst. Og, jeg har økt tro på at jeg er verdt noe, i kraft av meg selv.