Bipolarekspressen

Motortrøbbel

Bipolarekspressen er på tur igjen. Vel, jeg er jo på tur hele tiden, men nå fikk jeg motorstopp nede i en dal. Det er lenge siden jeg sluttet å analysere hva som er utløsende årsak til nye depressive faser, men denne gangen vet jeg det. Jeg har prestert for mye over for lang tid. Presset meg gjennom jobb og forpliktelser med kraftig hodepine/migrene. Denne skrotten er nå tom både fysisk og psykisk. Jeg er tilbake til en fysisk tilstand der det å gå fra soverommet til badet tapper meg helt for krefter. En tur i kjelleren er som en dagsmarsj. Gråten eller klumpen i halsen er ikke langt unna. Negative tanker er høyst tilstede. Tanken på å skulle prestere eller yte noe, er så overveldende at jeg får både fysisk og psykisk ubehag av det. Jeg har litt destruktive tendenser. Ikke i form av «tradisjonell selvskading», men i form av å presse meg til å gjennomføre oppgaver/aktiviteter jeg ikke har energi til – kun for at ubehaget som medfølger gjør at jeg glemmer det vonde som depresjonen medfører. Så det veksler mellom det mer tradisjonelle depressive energimønsteret, der jeg har mest lyst til å kun ligge på sofaen med en god bok, til å ville vaske og rydde hele huset på en dag. Det siste ligner veldig på slik jeg er når jeg er hypoman, men motivasjonen for aktiviteten er forskjellig. Så jeg er ikke «depressiv hypoman», bare på jakt etter å lindre indre smerte ved å tappe meg selv totalt for energi.

Så får vi se da, hvor lenge motorstoppen varer. Det er i alle fall godt å slippe å frykte de depressive fasene, slik jeg gjorde før. Jeg har større trygghet i at de ikke varer like lenge og at jeg ikke må jobbe beinhardt for å få hodet over vannet igjen. Det holder med å holde fast i rutiner, lytte til kroppen og minne meg selv på at de fleste av de depressive tankene er kun tanker – og trenger ikke tillegges større betydning.