Bipolarekspressen,  Migreneland

Kollisjon

Det blir tunge hverdager når bipolarekspressen kolliderer i migrenelandet. De siste ukene har vært preget av depresjon – og smerter. Jeg føler til vanlig at jeg håndterer begge deler greit, men når hodet igjen står i brann og migreneanfallene kommer som perler på en snor, gjør det noe med min psykiske helse. Det blir en forsterkning av ulike følelser som håpløshet og motløshet. Jeg mister litt trua på at situasjonen skal endre seg.

Første uka etter den nye medisinen, merket jeg endring; smertene ble redusert. Ikke borte, men redusert. Så våknet jeg plutselig en natt med følelsen av et lynnedslag i hodet – og da var brenningen tilbake. Mindre intens, men likevel godt til stede. Og migrenen stikker stadig innom. Mindre intense anfall, men likevel, de kommer dag etter dag og suger energien ut av meg. Med en tilstedeværende depresjon i tillegg, blir dagene tunge. Det er tomt for energi og det er tungt å mobilisere energi når jeg kjenner at smertene forverrer seg ved selv små anstrengelser og aktiviteter. Jeg vil på trening igjen, jeg vil ut på tur, jeg vil ha energi til å finne på ting med familien, jeg vil finne tilbake til meg selv, men akkurat nå har jeg kun energi til å eksistere.

Ja da, depresjonen «snakker» den også nå, men det krever et visst overskudd å fighte depresjonen gjennom å dra kroppen ut av senga eller sofaen og gjøre ting selv om den stritter i mot. Uten daglige smerter, klarer jeg det. Nå må jeg innrømme at jeg ikke får det til, og det forsterker følelsen av tristhet, følelsen av udugelighet og mislykkethet. Så vet jeg at jeg ikke er verken udugelig eller mislykket, men følelsene er ikke rasjonelle akkurat nå. Og de må også jobbes med, på lik linje med alt annet som skal sorteres, gjenkjennes, bearbeides og reflekteres over i denne i situasjonen. Og her starter jo spiralen; alt krever krefter og energi, det ene påvirker det andre og det føles som jeg er i en malstrøm jeg ikke helt finner ut av akkurat nå.

Jeg klamrer meg fast til de lysglimtene jeg finner. Som at jeg var smertefri da jeg våknet i natt, selv om jeg ikke var det da jeg sto opp. At jeg klarte å kjøre jenta mi til toget i dag. At jeg fortsatt legger merke til og kan nyte synet av en fantastisk kveldshimmel. Så får jeg håpe at de små lyse halmstråene jeg finner, er sterke nok til å dra meg ut av malstrømmen.