Det har blitt lite med søvn i det siste. Enten sover jeg ikke, eller så sover jeg oppstykket og delt. Den nye krykka som bl.a. skulle hjelpe til med søvnen, har kun middels effekt, men det er fortsatt tidlig i behandlingsforløpet. Men, siden søvn er mangelvare, hender det jeg sovner på dagtid. Her en dag gjorde jeg nettopp det og i en drøm da, der på sofaen, døde jeg. Det var som å synke nedover i sakte film, mot noe udefinerbart, og gå i oppløsning. Jeg gråt, både i drømmen og i virkeligheten tror jeg. Jeg døde, men jeg lever. I ettertid har jeg forsøkt å finne ut hva i meg som døde. For noe skjedde i min underbevissthet.
Jeg har ingen svar. Jeg har blitt mer deprimert. Jeg har mer angst. Jeg fungerer ikke spesielt godt i det daglige. Men, jeg har mindre hodesmerter. Så noe positiv skal jeg nå holde fast i. Men, det er utrolig utilfredsstillende å kjenne på angsten som rir i kroppen store deler av dagen, eller som slår luften ut av meg helt overraskende. Det er slitsomt å være i grenseland mellom lys og mørke. Det å prøve å gripe fatt i de lysstrålene man ser, men ikke klare å beholde dem. Det å registrere at man helst ikke vil forstyrres av de levende lyssverdene jeg har i livet mitt, fordi jeg da må forholde meg til verden og andre problemstillinger. Jeg bryr meg, men jeg bryr meg likevel ikke. Jeg er rett og slett ikke meg selv. Ikke hel ved akkurat nå.
Så er det ikke positivt å bare være i min verden. For tankene og følelsene blir mer og mer mørke og destruktive. Frykten for hvor mørkt det skal eller kan bli er høyst tilstede. Jeg er redd for mørket, redd for kreftene, redd for hva det får meg til å gjøre mot meg selv. Hadde jeg vært fysisk i stand til å «ta den helt ut», hadde det ikke vært noe å være redd for. Men når det å dusje tar alle kreftene jeg har, er ikke det å legge ut på tre timers tur i skogen det mest hensiktsmessige. Og det er sånne ting jeg kan finne på å gjøre mot meg selv. For å glemme, for å «gå bort» tankene og alt det vonde. Tyne meg til det siste. Det bygger meg ikke opp, verken fysisk eller psykisk. Jeg vet det. Og siden jeg ikke stoler på meg selv akkurat nå, blir jeg passiv. Jeg mestret til dels en tur på treningssenteret i går, men det var på nippet til å gi et migreneanfall. Så parallelt med at jeg skal ut av denne hengemyra med angst og depresjon, skal jeg på nytt bygge opp kroppen fysisk, sakte men sikkert. Jeg vet at jeg får det til. Jeg har gjort det før og kan gjøre det igjen. Men først må jeg kunne stole på meg selv. Være trygg på motivet mitt.
Ja, jeg døde. Jeg døde på flere måter tror jeg. Skal jeg prøve meg på en forståelsesmodell for drømmen min, tror jeg at jeg døde som arbeidstaker på et eller annet vis. Jeg klarer ikke å arbeide på nåværende tidspunkt, min uføregrad skal vurderes denne høsten og en del av min identitet er død. Selv om jeg nå vet at jeg har verdi utenom en jobb, føler jeg meg akkurat nå ganske verdiløs. Eller kanskje ikke verdiløs, men som en byrde for alle andre. Man skal jo liksom bidra til samfunnet med arbeidskraft, skattekroner, osv. Samme hvor langt vi har kommet i 2021, er fortsatt syke, uføre og andre «på Nav» dette landets pariekaste. Det er stadig en politisk debatt, det er stadig mistenkeliggjøring. Det er tabu å ikke jobbe. I alle fall for meg. Det er liksom slik at når jeg er ute på dagtid, må jeg ha noen argumenter for hvorfor jeg ikke er på jobb, om jeg skulle møte noen. Jobber deltid, turnus, feire, osv. Kanskje det er fordi at jeg trolig ser ganske frisk ut for de som ikke kjenner meg veldig godt. Når sykdommen eller funksjonsnedsettelsen ikke er direkte synlig, er det jo lettere for andre å undre, eller mistenke. Eller er det ikke slik, er disse tabuene bare i meg selv?
Vel, det får jeg jo ikke svar på. Jeg må uansett fighte mine demoner og jobb er en diger demon akkurat nå. Det er som jeg føler at jeg er på kant med arbeidsgiver, uten å vite om jeg er det. Som om jeg er misforstått og uønsket. Så, både selve jobben og evt. fremtidig jobbdeltakelse er demonene mine nå. Det gjør det tungt. For første gang er jeg usikker på denne delen av livet. Det er nytt, det er ukjent, det er truende, og det skaper masse usikkerhet. Og på en eller annen måte må jeg balansere alt dette og finne den rette veien ut av det. Og til en forandring er det jeg som må være målet. Jeg skal leve, også innvending. Jeg må gå dit hvor livet finnes.
