Bipolarekspressen,  Migreneland

Sykepensjonert

Jeg er ikke på tur med Bipolarekspressen, tror jeg. Jeg tror tristheten jeg kjenner er en naturlig del av en sorgprosess, noe jeg må igjennom og som jeg forhåpentligvis snart er ferdig med. Jeg kjenner på sorg, på savn, på udugelighet, på sinne og på det å være skuffet. Jeg er skuffet over mine nærmeste. Det fører til sinne, noe sinne på mine nærmeste, men mest av alt er jeg sint på meg selv.

Sint fordi jeg blir skuffet, sint fordi jeg lar meg påvirke, sint fordi jeg ikke får til det jeg vil få til, sint fordi jeg er i et sykdomsforløp jeg ikke klarer å styre slik jeg vil.

Jeg savner den jeg var, som i en med stor arbeidskapasitet og en som kunne gå på jobb, yte og få noe tilbake i form av bruker/pårørende/kollegakontakt. Det meste av min identitet har jo vært gjennom jobb, og når man ikke lenger kan jobbe, blir det et savn både av selve jobben, men vel så mye et savn etter meg selv. For hvem er jeg nå, eller hvem skal jeg være? Hva er min identitet?

Fordi jeg ikke kan jobbe, er jeg udugelig. Udugelig for samfunnet, udugelig for meg selv. Så er det en sannhet med modifikasjoner, for selv om selvbildet er dårlig og jeg ikke har så høy egenverdi, vet jeg at jeg ikke er udugelig på alle områder. Jeg har fortsatt roller i livet jeg fyller på en akseptabel måte, men likevel føler jeg meg udugelig. For kapasiteten er milevis fra det den var. Jeg trenger betydelig flere pauser (lange) enn tidligere, jeg trenger mer hjelp av mine nærmeste, og når den hjelpen ikke gis, blir jeg frustrert, lei meg og skuffet. Skuffet fordi jeg føler at jeg ikke betyr noe. De hjelper meg ikke = jeg er ikke verdt å hjelpe. Og følelsen av udugelighet, ubetydelighet og mindreverd kommer sigende.

Ja, jeg er i en form for sorg. Sist uke kom brevet fra Nav. Uføregraden er økt fra 50 – 100%. Det var på en måte lettere å akseptere 50 %, det hadde vært tydelig så lenge at kapasiteten ikke var større. Jeg var fortsatt i arbeidslivet. Men, da hodesmertene satt inn for over ett år siden og tok fra meg alt av krefter og styrke, var det ingen vei utenom. Invalidiserende hodepine er det beskrevet som. Det stemmer jo, den er et stort, usynlig handikapp.

Jeg har jo håpet på dette utfallet. Søknaden til Nav ble sendt med åpne øyne og jeg visste hva fagpersonene sa. Likevel er det ikke et ønsket svar. Egentlig ønsker jeg å være frisk, slik at jeg kan jobbe. Og et avslag ville jo være det samme som at jeg ikke er syk nok (jada, det er en smule unyansert). Dette vedtaket blir derfor en bekreftelse av hele livssituasjonen: Jeg lever med sykdom(mer) som man ikke har funnet tilstrekkelig behandling for. Sykdom ødelegger hele min kapasitet, ikke kun min arbeidsevne.

Jeg har ikke klart å si det høyt: Jeg er uføretrygdet. Bare ordet uføretrygdet får meg til å føle meg liten. Det er et grusomt ord. Slik de fleste ord som begynner med u, er også uføretrygdet en betegnelse som assosieres med noe mindre bra: udugelig, uvenn, ubetydelig, usaklig, usmakelig, ufyselig, ugreit, usant, osv. Ingen av de ordene klinger positivt. Det gjør heller ikke uføretrygdet. Og nei, det er ikke slik at jeg tenker negativt om andre uføre. Jeg tenker at de har sitt å stri med og det er riktig for dem. Ja, det finnes mye hets mot uføre, mange nettroll som mener vi er snyltere på samfunnets velferdsgoder, osv. Vel, dem om det. Selv kjenner jeg min egen sannhet. Men, selv om dette er riktig for meg akkurat nå og jeg kjenner årsaken, er det vanskelig å identifisere seg som ufør. Mye tror jeg ligger i selve ordet. Det er ordet uføretrygdet jeg ikke liker. Ufør? Hva betyr det egentlig? Ja, jeg har problemer, men jeg kan vel fortsatt føre meg? Jeg har bestemt meg for at jeg er sykepensjonert. Jeg er for tiden pensjonert fra jobb fordi jeg er syk. Når jeg blir frisk, eller i alle fall friskere, skal jeg jobbe igjen. Som hva og med hva vil tiden vise. I mellomtiden jobber jeg for og med meg selv.