Reiseskildringer

Min 2. gruppereise

I januar 2016 kom jeg plutselig ikke opp av senga. Det å skulle reise seg da klokka ringte ble en uoverkommelig oppgave. Det å reise seg i det hele tatt var omtrent umulig. Å gå fra soveromet til badet var en dagsmarsj og ga økt puls, tung pust og en ufattelig slitenhet. Det kalles kanskje å møte veggen. Etterhvert kom jeg meg tilbake på jobb, men klarte bare å jobbe maks 2 timer før jeg var helt tom. Min lege henviste meg til et opphold for å vurdere tilstanden. ME? Utbrent? Deprimert? Det var mange spørsmål. Jeg havnet på Sørlandets rehabiliteringssenter. Først til et vurderingsopphold. Det ble konkludert med utbrenthet med fatigue som hovedsymptom. Jeg fikk tilbud om et tre ukers gruppehold uka etter. Så det ble en togtur hjem for å pakke en større bag og uka etter satte jeg kursen mot Eiken. Usikker, utrygg, men fast bestemt på at jeg skulle få noe ut av oppholdet. 3 uker fra mann og barn hadde jeg ikke vært før, bare det i seg selv var et usikkerhetsmoment. Var jeg egoistisk? Men, i grunn vant tanken om at dette var det beste jeg kunne gjøre for meg og min familie.

Jeg steg av toget et sted på Sørlandet, en litt tåkefylt dag. Bilturen opp til senteret gikk gjennom naturskjønt landskap. Likevel husker jeg følelsen av ubehag. Det føltes trangt mellom fjell og trær der tåka hang tung. Det å skulle være pasient i tre uker, når man er vant til å være terapeut, var ubehagelig. Jeg visste at jeg selv hadde holdt undervisning i flere av temaene som sto på programmet. Kom jeg til å klare å være pasient, altså som i mottaker og gruppedeltaker? Kom jeg til å klare å legge fra meg egen terapeuten i meg? Kom jeg til å trives, jeg som egentlig ikke knytter så lett sosiale kontakter? Tankene var mange, jeg følte meg liten, men bestemt på å gjøre det beste ut av det.

På en av de første samlingene skulle vi ut å gå. Gå sakte, sanse alt rundt oss, kjenne grusen under skoene. Være til stede, her og nå. Vi skulle kanskje gå 50 meter tilsammen. Jeg hadde ikke gått så mange meterne før tårene trillet. Vet ikke hvorfor, men det å skulle være her og nå var veldig vanskelig. For det betydde at jeg måtte erkjenne hvor begrenset jeg faktisk var. Hvor tappet jeg var for krefter, hvor nedkjørt jeg var psykisk. Hvor liten, mislykket og betydningsløs jeg følte meg, eller faktisk var.

I samtalene med veilederen min ble jeg stadig avbrutt med «nå er det depresjonen som prater». Det irriterte meg noe voldsomt, for det var jo ikke depresjonen som pratet, det var meg! Det var mine tanker, mine følelser. Uavhengig av om jeg var deprimert. Denne følelsen nådde sitt høydepunkt i en undervisningsøkt der kursholder snakket om at vi alle er verdifulle – ikraft av å være mennesker. Det ble helt feil for meg. Jeg var ikke verdifull, hadde aldri vært det, ville aldri bli det.

Ubehaget jeg følte ved å sitte der ble så stort at jeg til slutt måtte si i fra. Si at dette ble feil for meg, for jeg har aldri følt meg verdifull. Hun utfordret meg og det endte med at jeg så henne i øynene og sa det som sant var: «Jeg er ikke verdifull!» Det ble sterkt. Men, det var liksom godt å få sagt det også. Få sagt det høyt så alle hørte det: «Jeg er ikke verdifull!» Det var ikke depresjonen som pratet, det var meg. Det var mitt syn på meg selv, et syn jeg hadde hatt gjennom mange år. Det var min sannhet. Det ble en emosjonell dag. Mest av alt betydde responsen fra de øvrige deltakerne i gruppa. Da jeg kom til middag lå det en rød rose på plassen min, men den enkle, men viktige setningen: «Du er verdifull». Det var kjærlighet og omsorg i ord og i handling.

Resten av oppholdet gikk til å bygge seg opp, snu tankefeller, sette realistiske mål for perioden frem til oppfølgingsoppholdet. Det ble utsatt fra oktober til desember. Og det var på det oppholdet, rett før jul i 2016, jeg i en samtale plutselig stoppet opp og sa: «men jeg er jo verdifull!» Ut av ingenting kom liksom denne erkjennelsen, med en påfølgende glede og overraskelse da de andre sa: «selvfølgelig, det har vi jo visst hele tiden.» Plutselig måtte jeg endre mitt verdensbilde. Og det har jeg jobbet med siden.

Oppholdet krevde andre innrømmelser også. Når jeg går igjennom kursmateriellet i ettertid ser jeg hvor deprimert jeg var på det tidspunktet. Jeg forsto det ikke selv da. I ettertid har veileders mantra: «nå er det depresjonen som snakker», gitt mening. På det tidspunktet hadde jeg vært i depresjonen så lenge at det var blitt min hverdag å føle meg kraftløs, tom og apatisk og å gjennomføre det jeg måtte – uten å reflektere over hva det krevde av meg eller eventuelt hva det ga meg. Mine negative tanker var min sannhet. En annen innrømmelse jeg også måtte foreta rett før jul i 2016 var at jeg ikke hadde 100 % arbeidsevne, uansett hvor mye jeg ønsket det. Det å måtte gå tilbake til min nye arbeidsgiver og si: «beklager – jeg kan ikke jobbe 100 % selv om jeg har sagt det,» var tungt. Likevel var det andre skritt på veien til å bli ærlig med meg selv. Og jeg ble en erfaring rikere i at det du gruer deg til nødvendigvis ikke blir så ille som du har forespeilet deg.