Refleksjoner

Hjelp?

«Hva er det modigste du noen gang har sagt?» spurte gutten. «Hjelp,» sa hesten.

Gutten, muldvarpen, reven og hesten. Charlie Mackesy

Jeg har fått en ny favorittbok: Gutten, muldvarpen, reven og hesten. En liten bok full av gull – om det viktige her i livet.

Sitatet over har jeg tenkt mye på. Jeg har lenge innbilt meg at jeg er flink til å be om hjelp, men etter nærmere ettertanke er jeg nok ikke det. Jeg kan be om hjelp når det er noe jeg ikke kan, eller får til, eller der jeg vet noen kan løse det raskere og bedre enn meg. Men, når det kommer til å be om hjelp fordi jeg trenger hjelp til noe jeg egentlig klarer, men ikke mestrer eller orker akkurat nå, så sitter det langt inne. Så, jeg er nok ikke så modig. Det å be om hjelp til oppgaver jeg normalt mestrer, er for meg et nederlag. Et nederlag fordi «superkvinnen meg» likevel ikke eksisterer, et nederlag fordi det er tegn på min svakhet, et nederlag fordi jeg da må innrømme for meg selv at jeg ikke er sterkere eller bedre. Så glemmer jeg akkurat der og da å tenke at behovet for hjelp er et uttrykk for at jeg ikke er sterkere eller bedre akkurat HER og NÅ. Det sier ingenting om fortiden, og det definerer ikke fremtiden. Jeg trenger hjelp akkurat nå.

Mange ganger tror jeg at jeg ber om hjelp. Som forut for denne turen til hytta i går. Jeg sa i fra dagen før avreise hva som skulle pakkes og hva som skulle gjøres, og trodde med det at jeg ga et tydelig signal til familien om hva jeg hadde behov for hjelp til. Men, neida. Det ble som det pleier; jeg må tenke for de fleste og finne frem det de selv hadde ansvaret for. Jeg trodde jeg var tydelig på at vi skulle pakke det vi kunne dagen før avreise, så det kun var maten som gjensto avreisedagen. Men neida, mine håpefulle står opp når avreisen burde vært og starter da å pakke – og etterspørre det de ikke finner. Og hva skjer i meg? Migrene i full utvikling, så tappet for krefter at det var vondt å sette det ene beinet foran det andre; jo, jeg blir sint. For sinne er den eneste kraften som kan dra meg gjennom alle arbeidsoppgavene. De blir sure og skygger banen, jeg freser rundt som en rakett og kjefter, smeller og uffer meg. Og omsider havner vi alle i bilen, klare til avreise, 2,5 time etter skjema. Da er jeg lei meg, oppgitt og frustrert. Og det står klart for meg at jeg må bli veldig mye mer tydelig når jeg ber om hjelp, for mine (tilsynelatende) subtile forsøk på å be om hjelp, blir ikke forstått eller besvart.

Så er det nok forskjell på å be om hjelp av sine nærmeste og av andre. For meg handler det nok om forventning. Jeg forventer at mine nærmeste, som kjenner meg veldig godt, forstår når jeg trenger hjelp. Derfor blir vel skuffelsen desto større når hjelpen ikke kommer automatisk. Og når den kommer, oppleves det som de lider av samvittighetsgnag, og at eneste grunn til å hjelpe er for å lette egen samvittighet. Å be andre om hjelp er litt annerledes, for da handler det som oftest om hjelp til ting som ikke er min styrke i utgangspunktet. For når alt kommer til alt, trives jeg best med å klare ting selv. Kontrollbehov? Kanskje. Jeg vet i alle fall at jobben blir gjort. Men, mest av alt tror jeg det handler om selvstendighet, selvhevdelse og egenverd; det å føle at man får til og at man kan. Jeg tror dette blir naturlige behov når man over tid opplever at det er så mye som ikke fungerer som det skal, og at det er så mangt man må gi slipp på eller gjøre på andre måter fordi kroppen på en eller annen måte svikter.

Jeg må nok snart også innse at det er for mye forlangt å forvente at mine nærmeste ser når jeg behøver hjelp, men denne forventningen handler vel kanskje også om et behov for å blir sett. Og når de som kjenner meg best, ikke ser meg – blir det et nederlag og form for svik, som gjør meg trist og gir meg opplevelsen av å ikke være verdsatt. De får meg til å føle meg betydningsløs. Så ser jeg, på gode dager, at dette handler mer om meg enn om dem. Det er min selvfølelse og mitt (tidvise) syn på meg selv som sier jeg er betydningsløs. Selvfølelse og egenverd er områder jeg kontinuerlig jobber med, så jeg får ta de siste dagers opplevelser som et barometer på hvor langt jeg (ikke) har kommet. Så gjenstår det å se da, om «hjelp» er et ord som blir mer brukt i 2022.