Refleksjoner

Raust nytt år

Så er den her igjen, den velkjente melankolien. Den kommer hvert år, som oftest i romjulen, men i år kom den ikke snikende før akkurat i dag. På nyttårsaften. Kanskje henger det sammen med at jeg ofte har gjort opp status hver nyttårsaften, i et lengre fb-innlegg. Kanskje er det kun tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre opp status i år, for jeg er litt lei. Jeg har gjort opp status så mange ganger i løpet av de siste årene, medisinsk status og funksjonstatus. De er opplest og vedtatt. Sorgprosessen går sin gang og for å komme videre, må jeg flytte blikket. Og når jeg nå flytter blikket, er ikke det fordi det er nytt år og nye muligheter, men fordi tilfeldighetene skulle ha det til at denne prosessen fant sted senhøsten 2021, i stedet for tidligere i år, eller senere i 2022.

Min nyttårsmelankoli og mitt ambivalente forhold til nyttårsaften går langt tilbake. Det startet mot slutten av 1990-tallet, med alle dommedagsprofetiene som verserte rundt milleniumskiftet. Det utløste en heftig dødsangst hos meg. Ja, jeg vet det høres idiotisk ut, men så er jo ikke angsten ofte veldig rasjonell. Gjennom mang en romjul bygde dødsangsten seg opp, og mange nyttårsaftener gikk jeg helt forknytt og grudde meg. Jeg var rett og slett livredd. Å snakke om det, gjorde jeg aldri – det ble min frykt og lidelse i stillhet. Det var vel først da jeg ved inngangen til år 2000 kom til å tenke på at man hadde jo feiret nyttår mange steder i verden allerede, og det hadde gått bra – at jeg kunne puste litt ut da klokken nærmet seg midnatt. Men selv om dødsangsten i forbindelse med nyttår med årene har minsket, nærmest forsvunnet, er jeg ikke blitt en stor festdeltaker for det. Jeg har som oftest hatt en rolig nyttårsaften med mine nærmeste, forsøkt å gjøre det til en hyggelig kveld for dem, selv om jeg tynges noe av melankoli fortsatt.

I dag, da jeg sto og forberedte årets siste middag, kom jeg til å tenke på dette med nyttår, godt nytt år, nyttårsforsetter osv. For er det slik at det er kun med et nytt år, det følger nye muligheter? Jeg velger å tro at nye muligheter får man hver dag man får lov til å åpne øynene og hjertet fortsatt slår.

Hver dag er en gave vi plikter å gjøre det beste ut av.

Tidligere beboer

Sitatet over kommer fra en eldre mann som bodde på et hjem jeg en gang jobbet på. Det var hans faste uttrykk ved morgenstellet. Jeg var da ung, ikke fylt 20, men det traff meg likevel og det har fulgt meg siden. Jeg tenker stadig på det, og vet med sikkerhet at jeg ikke alltid har vært like flink til å etterleve det. For som oftest tar vi jo hverdagen for gitt. Når man sier «nytt år, nye muligheter» – tenker man kanskje på de store linjene. Overordnede mål for det nye året. Nyttårsforsetter kan være store eller små, mange blir aldri iverksatt og noen slutter allerede i mars (antall biler på parkeringsplassen til treningssentrene minker som oftest på den tiden i alle fall….). Selv om jeg går inn i 2022 med en ny hverdag, som følge av at jeg har måttet si opp min jobb, har jeg ingen overordnede mål for det nye året. Jeg vil fortsette med det jeg har startet med, nemlig i større grad å gripe dagen. «Carpe diem» – hver dag – ligger mitt hjerte nærmere, men vel så viktig som å gripe dagen, er det å være fornøyd med det jeg har fått til i løpet av en dag.

Raushet er en annen viktig faktor i livet mitt. Jeg tror jeg for det meste er flink til å være raus med og mot andre. Men, jeg har aldri vært spesielt raus med meg selv. I store deler av livet mitt har jeg vært ekstremt flink til å kritisere meg selv og til å kreve enormt mye mer av meg selv enn av andre. Jeg har presset meg hardt, og har også betalt dyrt for det. Så dyrt at jeg nå må omdefinere hverdagen. Og i den nye hverdagen handler det om å være raus. For meg innebærer dette blant annet å fortsette med å lytte mer til meg selv og fortsette å være ærlig med meg selv. Det handler om å være fornøyd med det jeg får til ut fra forutsetningene jeg til enhver tid har. Kanskje vil jeg på sikt mestre å gjøre flere ting jeg har lyst til, kanskje kan jeg gjenoppta tidligere interesser – eller lære meg noe helt nytt. Men jeg setter meg ingen mål, for mål vil føre til at jeg må vurdere/evaluere meg selv – og jeg stoler ikke nok på egenkjærligheten til at det blir gode vurderinger.

Så, her sitter jeg nyttårsaften 2021 og likevel gjør opp en slags status. Riktignok ikke med så mye fokus på hva jeg fikk til eller ikke fikk til i året vi snart går ut av, men med betraktninger om en dag som for mange betyr mye. Den store festedagen, den store dagen for høy sigarføring og spretting av champagnekorker. Og dagen for å sette nye målsetninger. For meg personlig er nyttårsaften knyttet til mange år med lidelse jeg aldri snakket om. Etterhvert som angsten avtok, ble det som en vanlig lørdagskveld, kanskje med noe bedre mat. Jeg forsøker å gjøre det hyggelig for de rundt meg – selv om melankolien omslutter meg. Jeg har ingen nye forsetter for 2022. Jeg vil fortsette det jeg har påbegynt; nemlig å være glad for de gode dagene, akseptere de dårlige dagene og stadig bli litt mer glad i meg selv.