Det var den drømmen, og den urolige følelsen av å ikke helt vite hva det var jeg ikke fikk tak i.
Jeg hadde en drøm i natt, om å slutte i jobben, og om selve avslutningsarbeidet – eller opprydningsarbeidet om du vil. Det ga meg en følelse av ………………ja, det er jo det jeg ikke vet, men jeg kaller det urolighet. Jeg har kommet meg igjennom dagen ved å fordype meg i ulike gjøremål, men under middagen kom en overveldende følelse av sorg over meg. Først irritasjon, deretter sorg og en klump i halsen jeg måtte kjempe med å svelge unna og tårer som måtte presses tilbake. For selv om min familie er vant til ulike følelsesutbrudd fra meg, orket jeg ikke å dele denne i «offentlighet». For det er jo en sannhet dette med sorg. Jeg har sagt her hjemme at det er liten grunn til å spørre meg om hvordan jeg har det. For svaret, «jo takk, bare bra», er like falskt som det er usant. Jeg har ikke tillatt meg å kjenne på hvordan jeg har det på veldig lenge. For jeg vet svaret. Jeg har det vondt. Og det er ikke bare å dele. Det er heller ikke bare å bære. Derfor er min løsning å undertrykke det så lenge jeg kan.
Det er så lett for andre å si at det går bra; du kommer snart tilbake, viktig å bruke tida på deg en selv en stund nå, osv. Og ja, det er riktig alt sammen. Men, det gjør ikke det faktum mindre vondt; det faktum at jeg skal ut av arbeidslivet på ubestemt tid. Jeg har en toårsplan i hodet, men vet at jeg ikke kan holde fast ved den, for det er ikke sunt å ha et tidspress – det blir jo det samme som å være bundet av tidsfrister i en sykemeldingsperiode eller AAP-periode. Og jeg må bruke den tiden det tar. Men, det sier jo noe om hvor vondt og vanskelig det er for meg å tre ut av arbeidslivet. Siden jeg var 22 år har jeg vært i fast arbeid. Jeg har hatt min identitet som arbeidstaker, som en del av et fellesskap, som en kollega, tillitvalgt i perioder, som en fagperson. En fagperson som har gjort mitt ytterste for alltid å gjøre en god jobb. Som de siste 5 årene har prøvd meg som seigmann, men som til slutt tapte kampen. Like stor som sorgen over å miste kollegene og alle de flotte menneskene jeg har jobbet med, er sorgen over en tapt del av meg. Hvem er jeg nå? Hvem er jeg dersom jeg ikke skal jobbe? Hvem er jeg når jeg ikke skal være ergoterapeut?
Det ligger så mye i det å være en arbeidstaker. Kanskje mest av alt verdighet. I alle fall opplever jeg det her i Norge. Man må være i jobb for å ha en viss verdighet. Er man så dum at man leser kommentarfelt i ulike sosiale media møter man jo den den nedlatende holdningen hele tiden. Er man avhengig av fellesskapets sosiale goder, som f.eks. uføretrygd, er man en snylter. Og det er for mange en opplest og vedtatt sannhet at de som «lever på Nav» har fått den ytelsen på en enkel måte. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt en lang og trøblete vei med Nav – for jeg opplever min prosess med Nav som god. Men, det har vært mye smerte og lidelse for å komme dit jeg er nå. Jeg har kjempet i mot i så lang tid, jeg har forsøkt ulike type stillinger og stillingsprosenter, men det fungerer ikke. Kroppen krangler for mye, smertene slår meg helt ut og i lengre perioder eksisterte jeg bare – for det var ikke krefter til å leve. Men selv om jeg vet sannheten bak min egen prosess og tilstand, føler jeg fordommene på kroppen – jeg tillegger dem sikkert andre, trolig tillegges dem noen som ikke har disse fordommene også.
Og det følger jo bare det mønsteret jeg har fulgt hele livet; mine destruktive tanker om meg selv projiseres over på andre. Nå skal det sies; jeg har ikke fordommer mot uføretrygdede. Jeg har har jobbet med målgruppen i mange år. De aller færreste jeg har møtt, har ønsket uføretrygd. De færreste jeg har møtt, har «faket» sykdom og nedsatt funksjonsnivå. De aller fleste jeg har møtt ønsker å være aktive, yrkesaktive, ha venner og kolleger og å få brukt seg selv på best mulig måte. Sånn – det er ikke mine fordommer som dominerer det jeg føler. Men, store deler av livet har jeg følt meg som en «underdog», mindre verdt. Jeg var aldri pen nok, tynn nok, kul nok, smart nok, viktig nok. Men, jeg var en diplomat som manøvrerte meg gjennom på et vis. Det var først da jeg opplevde sterk faglig mestring, jeg begynte å vokse. I det så ble jeg trygg på hva jeg sto for og hvem jeg var faglig. Derfor har fagidentiteten min blitt sterk og min rustning. Det var der jeg opplevde en tilhørighet og en trygghet. Meg selv derimot, forble fortsatt en liten grå spurv i en krok. En streber som liksom aldri finner rett vei, ikke likbar, ikke elskbar, men tålelig. Utholdelig.
Det er depresjonen som snakker nå. Ja, det er det. Bipolarekspressen har satt seg litt fast nede i en dal. Det går jo fremover, men dalen er lang og jeg ser ikke enden. Ja, jeg kan le, smile og ha det gøy – men jeg kjenner lite på glede over tid. Det går liksom i grått, litt på autopilot og jeg savner mer farger i meg selv. Jeg vet at jeg er elskbar. Jeg vet jeg har folk i livet mitt som er glad i meg. Men, jeg er mer usikker på hvor glad jeg er i meg selv. Særlig nå. Utenfor arbeidslivet. Uten en tydelig mestringsarena og en identitet jeg kan være stolt av. For jeg er liksom ikke særlig stolt av meg selv akkurat nå. Jeg mestret ikke å bli frisk i tide. Men, jeg kan ikke ta skylden for det alene. Det tar tid å få hjelp av helsevesenet i Norge. Til slutt var det privat helsevesen som hjalp meg. Takket være det, kan jeg klare å se fremover og å se at jeg ikke behøver å leve i et smertehelvete lenger. Jeg har en god psykolog, også delvis privat, som hjelper meg når tankene forkludrer synet mitt. Og ikke minst, en fantastisk fastlege. Så, jeg er ivaretatt. Likevel er det jeg som må leve mitt liv. Det er jeg som må bære tankene og følelsene når de ikke kan undertrykkes lenger, det er jeg som må bearbeide dem og gå videre på et vis. Og det er viktig for meg å ikke være et offer. Jeg er ikke et offer for bipolaritet og migrene. Ja, jeg er pasient i både somatisk og psykisk helsevesen, men jeg vil ha kontrollen. Jeg har et valg: Jeg kan velge å gi meg hen og legge alt som føles feil og «går galt» på diagnosene mine, eller jeg kan velge å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg har alltid valgt det siste. Det er vel derfor jeg har klart å presse meg så langt som jeg har gjort. Jeg har stått i jobb til tross for. Nå må jeg igjen velge meg – og det beste for meg er å ikke jobbe på en stund, men å bygge meg opp. Sove nok, positiv hvile, spise riktig, trene riktig, leve ut fra forutsetningene. Klarer jeg det over tid, skal man ikke se bort i fra at jeg igjen blir en arbeidstaker. I mellomtiden jobber jeg for meg selv. Og med meg selv. Så må jeg jobbe hardt med å si til meg selv at det er bra nok. Det gjør meg ikke mindre likbar, elskbar eller tålelig. Bare litt mer egoistisk. Litt mer fokusert på meg selv enn på de fleste andre.
Kanskje jeg på sikt blir litt mer glad i meg selv?
