Det har vært en litt strevsom uke. Fra før sist helg, enorm craving på alt mulig – det betyr som regel et migreneanfall i anmarsj. Dette var også en uke med en del avtaler/gjøremål. Starten av uka gikk over all forventning. Det var nesten så jeg (og min mann) lurte på om jeg var blitt hypoman. Men, kroppen kjentes ikke slik ut – den var for tom til det. Jeg gjennomførte ting på rester av positiv energi fra gjøremål jeg hadde gjort. Så kom onsdag, lå rett ut med migrene. Migreneanfallene er ikke like kraftige lengre, så den forebyggende medisinen har heldigvis effekt. Ikke kommer anfallene like ofte heller, men kroppen blir like ødelagt. Det gjør vondt over alt, det er som som jeg beveger meg i sirup, og det tar noen dager før jeg er over et anfall. Så er det jo slik at noen ting må jo gjøres, anfall eller ei. Middag må man f.eks. ha. Og da ingen andre i familien «kunne ta» ansvar for middag onsdag, måtte jeg det. Jeg var helt tappet for krefter, holdt på å gråte tre ganger før jeg kom i bilen og en fjerde gang på butikken. Men, jeg kom meg igjennom og jeg fikk lagd mat (med hjelp faktisk), og tatt unna litt oppvask. Fordi jeg ble sint. Jeg ble sint over situasjonen, på familien, på meg selv (primært fordi jeg ble sint). Uansett, sinne hjalp meg gjennom og jeg fikk unna det nødvendige. Riktignok koster det å bli sint også, og jeg ble ytterligere tappet etterpå. Men, der og da får det meg igjennom det jeg må.
Jeg er fortsatt ikke helt over onsdagen migreneanfall. Det brenner i hele hodet, og det kjennes ut som et nytt anfall kan komme når som helst. Jeg håper alt skyldes at det skal en ny dose Aimovig i kroppen på søndag, for så langt er erfaringen at jeg blir verre siste uka før dosen skal settes. Uansett, hunden fortjente en tur i det fine været i dag, og det gjorde jeg også. Jeg gikk i et ok tempo, men kjente at hodepinen økte for hvert skritt. Hunden storkoste seg som vanlig og holdt på å dra meg over ende der jeg sto bøyd for å plukke opp dritten hans. Og jeg ble sint på han. Fra 0 til 100 på et blunk. Det hjalp, for han gjorde det ikke flere ganger. Men, det fikk meg jo til å tenke over dette med sinne. For jeg kjenner at jeg blir fort sint og oppjaget for tiden. Min mann lurte tidligere denne uka på om jeg er sint på grunn av situasjonen. Og det hadde jeg ikke tenkt så mye på. For jeg vet bare at jeg er trist over situasjonen, og at det er den generelle følelsen jeg har rundt det. Men, kanskje jeg er sint? Da får jeg bare håpe at jeg klarer å bruke sinnet til noe positivt. Og at de rundt meg forstår og vet at jeg ikke nødvendigvis er sint på dem – men på situasjonen jeg og vi befinner oss i.
