Torsdag leverte jeg utstyret til jobben, det var min siste dag, arbeidsforholdet avsluttes formelt 31.januar. Det var vemodig, det var rart, jeg var trist, men også innerst inne lettet. Jeg har jobbet i underkant av 30 timer med opprydning i januar, og jeg er ødelagt. Så den lille tvilen jeg hadde om hvorvidt det å tre ut av arbeidslivet er riktig, den er borte. Så kan du si: «ja, men du klarte jo å jobbe ca 30 timer?!» Ja, jeg gjorde det, men til hvilken pris? Migreneanfallstatistikken føk i været, så også bruken av triptaner. De generelle smertene er rundt i hele kroppen, humøret svinger og psykisk blir jeg aldri helt i balanse når migreneanfallene øker på. Så det jeg brukte høsten på å bygge opp, har nå rast delvis sammen og februar går til å starte rehabiliteringen på nytt, og å stake ut en ny kurs.
På en måte ligger det et blankt lerret foran meg, som jeg kan fylle med det jeg måtte ønske. Så er det jo ikke helt blankt i realiteten, for det er jo farget av forpliktelser jeg allerede har. Noen på lang sikt og noen på kort sikt. Men, utover det skal jeg nå fylle dagene med det som gjør meg godt. Og det, det blir vanskelig for meg. For jeg har sjelden fokusert på hva som gjør meg godt lenge av gangen. Jeg har sjelden satt meg selv i sentrum for mine prioriteringer. Jeg skal nå altså starte med en ny oppgave, og alt jeg føler er tomhet og tristhet. En tristhet så stor at jeg kjemper med klumpen i halsen. Melankolien siger sakte over meg. Kunsten er å ikke la den lamme meg, og analytisk som jeg er av natur – undrer jeg meg over hvorfor den kommer. Er det sorg? Er det oppgaven som ligger foran meg? Eller er det rett og slett resultatet av en tøff uke med migrene i tre dager på rad? Det setter alltid spor. Jeg føler meg overkjørt, spist, tygd og spytta ut. Jeg velger denne gangen å tro at det er det siste som er årsaken. Denne runden med migreneanfall har vært tøff. De har kommet om natta, og selv om medisinene har virket gjennom natta, har det vært tungt å gjennomføre avtaler på dagtid for så å måtte håndtere et nytt anfall neste natt. Igjen, migrene er så mye mer en selve smerten i hodet. Den påvirker hele kroppen, og det tar dager før jeg er tilbake i normal tilstand. Men, med dette perspektivet, tenker jeg at jeg nå bare må akseptere melankolien og tristheten som ligger over meg. Akseptere klumpen i halsen og trangen til å gråte. Det går over. Det må ikke bety en forverring av depresjonen. Det må ikke bety at det forblir sånn her i en lengre periode. Jeg behøver ikke ta sorgene og bekymringene på forskudd.
Livet er ikke en dans på roser, sa en kollega til meg. Da parerte en annen: Jo, har du ikke sett hvor mange torner en rose kan ha? Jeg synes det var et godt perspektiv. Livet kan være en dans på roser; hvis du aksepterer at du må igjennom noen vonde hindre på veien. Det er ikke alltid det går på skinner. Det er ikke alltid man er i Lykkelandet. Eller kanskje man er i Lykkelandet hele tiden, men at selv der er det berg og dalbaner, motortrøbbel og tornekratt?
