Så har snart februar gått. Jeg har i flere dager kjent på en gnagende uro, men ikke klart å plassere den. Kanskje har den ingen plass, kanskje er det summasummarum, kanskje er det alt – eller ingenting. Februar har vært tøff smertemessig. Blokaden jeg fikk satt i nakken/hodet har ikke hatt tilfredsstillende effekt, smertene er der daglig, nå også nedover nakke og rygg. Det passer dårlig med alle planene jeg har – som heller ikke kan avlyses – fordi jeg har forpliktet meg til oppdrag. Jeg turde omsider sier ja, fordi jeg var bedre, fordi jeg trenger å komme ut av huset og treffe andre, og fordi jeg trenger å være i en annen boble for en dag eller helg. Men, i stedet for å glede meg, gruer jeg meg til kostnaden det vil ha for kroppen og for meg. Forhåpentligvis vil gleden likevel overskygge ulempene.
Tristheten brer seg ut i meg, Jeg har ikke lyst til noe som helst. Det er lite som gleder. Jeg føler meg miserabel innvendig og utvendig og motløsheten siger over meg. En del av meg føler meg mislykket på de fleste områder. En del av meg føler meg som et offer for alle andres opptreden, det er i grunn vanskelig å finne lyspunkter i hverdagen akkurat nå. Og det er så mye jeg må og bør, men hvor skal jeg starte når alt jeg vil er å svøpe meg en kokong av dyna og lese en bok jeg har lest tre ganger før?
Jeg vet jeg kommer ut av dette, men akkurat nå orker jeg ikke å mobilisere. Akkurat nå trenger jeg bare å deppe litt. Ikke være så sabla sterk hele tiden, ikke være på høyden hele tiden. Akseptere at livet er kjipt akkurat nå. For det er kjipt akkurat nå! Det er dritt å ha smerter, det er dritt å sove dårlig, det er dritt å ikke ha krefter til det jeg må ha krefter til. Det er dritt å kjenne seg deppa. Det er dritt å føle seg så liten og svak!
Livet er for kjipt, aha….. osv. Jada, si gjerne at det er depresjonen som snakker. Det er en fattig trøst, knapt noen akkurat nå, for jeg er møkka lei av å befinne meg nederst på stemningsbarometeret. Jeg ser virkelig frem til neste hypomane fase! Sånn, det var nok gruff for i dag!
