I dag var jeg invitert til lunsj på jobben. Eller, til gamle jobben – for jeg har jo ingen jobb lenger. Det skulle være en avslutning for meg. Med etterdønninger fra gårsdagens migrene godt i kroppen og litt sminke i fjeset, dro jeg av gårde. Og som vanlig ble det en hyggelig prat med mine gode kolleger. En tale, et vakkert kort og et vakkert smykke fikk jeg også. Så mange fine ord – som jeg for en gangs skyld klarte å ta til meg. Så selv om det er vemodig å ikke skulle jobbe der mer, var det også fint å føle seg velkommen, ønsket, og velkommen tilbake når helsa tilsier det. Jeg er jo så heldig at jeg ikke trenger å avslutte helt også. Jeg kan bevare min identitet som ergoterapeut litt til, få bruke min kunnskap og erfaring litt til, som veileder på min tidligere arbeidsplass. Det kjennes veldig godt.
Samtidig er det godt å kjenne på at den sorgprosessen jeg hadde i høst, har gått videre. Jeg kjenner ikke lenger at all min identitet er i jobben og meg som ergoterapeut. Jeg har en egenverdi også. Jeg er meg, jeg er ikke jobben min. Jeg, i kraft av meg, er også verdifull. Dette har jo vært en utfordring gjennom mange år, men nå virker det som jeg har akseptert at min hovedjobb er å ta vare på meg selv. Så er ikke det alltid så lett, når man vil mer enn man klarer. Men, jeg har blitt bedre. Og det føles faktisk helt greit. Det betyr ikke at det er greit å være syk, men jeg skammer meg ikke lenger. Jeg har ikke bedt om å bli syk, jeg vet ikke om jeg kunne ha gjort så mye annerledes for å unngå å bli syk. Men, jeg kan gjøre noe for meg selv og med meg selv for å få bedre hverdager. Det skylder jeg meg selv, og det fortjener jeg. Så i dag gir jeg meg selv en klapp på skulderen, og nyter vårsolen.
