Bipolarekspressen

Indre kritiker

Hver ganger jeg skriver i denne dagboka, tenker jeg at jeg må lære meg å skrive oftere. Slik at jeg også får skrevet om de gode tingene, de små tingene som skjer underveis. Men, jeg er fortsatt for dårlig til å sette av tid, tid til å reflektere, meditere og å omfavne alt det livet har å by på. Når jeg skriver, eller skrivetrangen blir stor, er det fordi det presser på. Presser på fra innsiden. Trykket eller smerten blir så stor at jeg orker ikke å bære den lenger. Det jeg skriver blir liksom skriket, eller skrikene, gråten og all annen gruff. Og slik er det også nå. Det har gjort vondt i over en uke. I starten var det som om angsten sto i full blomst, men så har det endret seg. Endret seg til en innvendig smerte, som igjen gir meg sinne, nedstemthet og søvnløshet. Hva er så årsaken? I følge min psykolog; min indre kritiker. Min alltid tilstedeværende indre kritiker. Når skal jeg få den til å tie? Når skal jeg klare å temme den, slik at den ikke ødelegger for meg?

Min indre kritiker har fulgt meg i årevis, vi snakker fra barneskolealder. I perioder holder den seg i ro, i andre perioder er den høylytt, slik som nå. Den har sitt utspring i min følelse eller oppfatning om ikke å være god nok. Så da må jeg bevise at jeg er det. Og det er bare for meg selv at jeg må bevise. Derfor har jeg stadig satt meg i situasjoner hvor jeg må prestere og bevise for meg selv at «joda, du klarer.» Derfor har jeg på jobb engasjert meg i fag og utvikling. Derfor sier jeg ja til verv, derfor utfordrer jeg meg selv med ting jeg tenker og vet at jeg ikke er kjempe god til. Kun for å bevise for meg selv.

Da jeg for mange år siden tok dommerutdanning, var ikke det for å bevise noe, men for å forstå bakgrunnen bak bedømmingen troppen og jeg fikk i konkurranser. Men, så fant jeg ut at jeg likte det, og har fortsatt med dømmingen. Den har vært et fristed for meg. Å reise bort en helg, jobbe litt, sosialisere litt, være i min egen boble, det har vært et fristed for meg. Men, ikke denne våren. Jeg har dømt noen konkurranser nå, og angsten som kommer om kvelden, etter første dag, og som tiltar andre dag, begynner å bli overveldende. For i år har virkelig den indre kritikeren kjent sin besøkelsestid. Angsten for å ha gjort en dårlig jobb, angsten for å få kritikk eller tilbakemeldinger i ettertid øker for hver gang. Så langt har det ikke kommet noen, men det er ikke bevis nok for min indre kritiker. Selv om det ikke er sikkert at angsten eller frykten er berettiget, lever den sitt eget liv. For, man kan jo aldri vite, eller? Nå har det gått så langt at det ødelegger nattesøvnen. Jeg har hatt mareritt i en uke. De handler ikke om dømming, men om å prestere på et visst nivå. Oppgavene jeg skal utføre kan variere. Men alle marerittene er skikkelige arbeidsøkter, hvor jeg virkelig jobber for å nå en viss standard. Jeg våkner utslitt, og det er nesten så jeg gruer meg for natta.

Denne uka har jeg også følt på et tiltagende sinne. Rettet mot mine barn. Jeg har store barn, barn som burde kunne bidra mer enn de gjør, som kan tar mer ansvar enn de gjør. Men som stikker hodet i sanden, og tror at hvis de gjemmer seg bort – forsvinner arbeidsoppgavene, forpliktelsene og forventningene. Jeg har brukt mye tid på refleksjon den siste uken; på hvorfor jeg blir så sint. Så slo det meg; det er jo meg selv jeg er sint på, ikke dem. Jeg er ikke sint på dem for alt de unnlater å gjøre, jeg er skuffet. Men, jeg er sint på meg selv fordi jeg forventer noe av dem. Jeg burde ha lært at det er bortkastet energi. Men, jeg er også sint på meg selv fordi jeg har sviktet. Jeg må jo ha gjort noe feil i oppdragelsen, når de ikke evner å ta ansvar utover sin nærmeste behovstilfredsstillelse?! Den indre kritikeren skinner igjen! Jeg har rett og slett ikke vært god nok! Så, her går jeg da og retter sinnet innover. (Det er alltid lettere å rette det utover.) Men, siden det bare er meg selv jeg kan være sint på, er nå angsten eller frykten for ikke å være god nok supplert med sinne for å være et dårlig menneske/mor. Hva sitter jeg igjen med? Et verkende hulrom i brystkassa som er i ferd med å sluke meg. Jeg håper at dette ikke er forvarselet til en depresjon, bare et resultat av de omstendighetene som er.

Det hjelper jo ikke at jeg har fått ekstern kritikk i et helt annet forhold denne våren også. Jeg har egentlig ikke noe problem med den kritikken. Jeg kan forstå den. Men, jeg står fast ved mine handlinger. Det som er vanskeligere å svelge er at noen bruker min diagnose, bipolar, mot meg, som i «et angrep er det beste forsvar». Det er hevdet at jeg ikke er egnet til visse oppgaver, uten å kjenne til hva slags type bipolar jeg er og hvordan den arter seg for meg. Godt er det da at jeg i alle fall vet hva jeg har mestret og hva jeg har stått i, TIL TROSS for at jeg er bipolar. Godt er det også med støtte og tillit fra de rette menneskene. Men, likevel er jo en slik situasjon bare med på å fyre opp den indre kritikeren. Og, det gjør at jeg blir reservert i situasjoner jeg normalt ikke er reservert. For når jeg først begynner å se vurderende/kritisk på meg selv, kan det bli stygt. Det ene føre til det andre, osv.

Utfordringen nå er at jeg ikke vet hva som er veien ut. En depresjon vet jeg vil gå over etter en stund. Men, nå har jeg vel levd med denne indre kritikeren i sikkert 35 år, hvordan skal jeg parkere den en gang for alle?! Den oppskriften har jeg ikke ennå, men psykologen mente jeg ikke skulle gi meg med det jeg driver med. Nettopp fordi jeg må kvele kritikeren. Gir jeg meg, vinner jo denne djevelen. Men, orker jeg? Orker jeg å ha det slik i ukevis etter en konkurranse? Usikker. Jeg har sagt ja til noen til, så jeg får kanskje stå sesongen ut, men deretter…..? Og hva med alle andre situasjoner. Denne kritikeren har vært fast følgesvenn, fast flink til å trykk meg ned. Er det ikke på tide å gi både den og meg selv fred?