Så er nok en natt over, og jeg begynner virkelig å bli frustrert. Parallelt med at min indre kritiker tok av, sank min søvnkvalitet og antall timer søvn per natt. Marerittene er mindre slitsomme nå, min indre kritiker er noe roligere eller mer dempet, men det er fortsatt mange livlige og slitsomme drømmer. Hyppige oppvåkninger, og jeg våkner relativt utslitt. Lite søvn er jo en risikofaktor for forverring av både den ene og den andre tilstanden, så her gjelder det å finne en balanse. Det er jo ikke noe vanskelig å sovne, det klarer jeg fint. Det er verre med det som skjer etter at jeg har sovnet. Å sove på dagtid er egentlig tabu, rent søvnhygienisk. Men, må man velge mellom to onder – hva da?
Bipolarekspressen
En natt forbi
