Øvelse gjør….

Vi er halvveis i ferieturen. Jeg har allerede utfordret og overskredet mine grenser. Å være ute på farten 8-10 timer hver dag, er ikke lenger hverdagskost for meg. Fordi jeg ikke tåler det. Likevel et det helt naturlig for meg å presse kroppen slik når jeg er på ferie, fordi jeg vil ha med meg flest mulig minner og opplevelser hjem igjen. Konsekvensen er at jeg har blitt gradvis dårligere for hver dag og i natt sa kroppen stopp med et migreneanfall. Medisinen hjalp, men jeg kjente da jeg våknet i morges at dette blir en tung dag. Så; rakk ikke frokost, sovnet igjen etter å ha stelt meg. Kom meg ut for å få kjøpt brunsj etterhvert. Fått spist, og ny migrene på vei. Jeg jobber hardt med å akseptere at denne dagen blir i senga. Det stresser meg at de to andre er ute og farter mens jeg ligger her. Det stresser meg at den ene datteren min ligger og sover ved siden av meg, pga sin migrene. For jeg vet at jeg hadde klart å presse meg ut, hvis jeg ikke skulle holdt henne med selskap. Men, jeg kan ikke kreve det samme av henne som jeg gjør av meg selv. Og mest sannsynlig har jeg noe å lære av henne som setter ned foten og sier at hun ikke orker mer. Så, dette er en øvelse i å lytte til kroppen, akseptere situasjonen og handle deretter. Øvelse gjør mester i følge ordtaket. Vi får se da, det er langt igjen……