Årets utenlandstur går mot slutten. Vi valgte storbyferie, og valgte en hel uke fordi vi skulle ha god tid til å se det vi ville se, og å slappe av når det var behov for det. Altså ikke noe stress. Men, som vanlig klarer ikke hjernen min å skru av turistknappen. Jeg må opp og ut, for late morgener er å sløse med tida. Vi lyktes med å ta gode lunsjpauser og generelt innta nok måltider per dag. Men, jeg har vært mer aktiv den siste uka enn på lenge. Da de fire første dagene gikk som en lek, tenkte jeg at nå, nå fungerer jeg så mye bedre. Endelig. Det er jo bare å kjøre på!
Men, natt til mandag kom nedturen. Migrenen slo til, triptaner ble nødvendig og det er jo ensbetydende med å gi kroppen juling. Mandag kom jeg meg til frokost og det var det. Resten av dagen tilbragte jeg på hotellet, i senga. Tirsdag var en skikkelig hangover-dag, med gå-sakte aksjon. Burde holdt meg i ro, men da hadde jeg jo allerede mistet en dag…….. Om kvelden kom et nytt anfall, ny triptandose, ny runde med juling og onsdag var ingen god dag. Jeg startet dagen med thai-massasje i håp om smertelindring. Det hjalp litt, men jeg var uansett sliten, gretten og et dårlig reisefølge. Men, jeg prøvde i alle fall. Konklusjonen i går kveld ble at jeg nok en gang lot turisthjernen og «flink pike syndromet» styre meg. Ville i kjent stil mer enn jeg hadde krefter til.
Når jeg reiser hjem nå, er det med mye fint på minnet og i baggasjen, men det største jeg tar med meg er håpet om at jeg har lært. Lært at det ikke er verdt å nesten knekke sammen i gråt på gata fordi du har så sterke smerter og er så sliten at du ikke vet hva du skal gjøre, og hvor hvert skritt er en prøvelse i ren viljestyrke.
Resten av ferien bør bli late dager. Forhåpentligvis lytte til kroppen til enhver tid uten å føle skam eller skyld for å være lat. Fortsette å innse at det mest sannsynlig ikke blir noen fjelltur i år. Småturer rundt hytta er mer enn bra nok.
Så får vi se da; har jeg lært?
