Det føles som om jeg sitter foran i en bil, i full fart inn i en kollisjon, men jeg klarer ikke å stoppe. Ikke er jeg fører, ikke er jeg i passasjersetet, men passiv tilskuer til ulykken, sånn midt i frontruta.
Dette opplever jeg er bildet på livet mitt, eller i alle fall hverdagen min, akkurat nå. Alt er på utur. Det er som å styre mot kanten av stupet. Migrenen er alltid tilstede på en eller annen måte. Søvnen er relativt dårlig. Mens vi var i utlandet, lå jeg på 4 timer i snitt. Det er for lite for meg, noe som er godt kjent. Etter at vi kom hjem, har jeg sovet ca 10 timer per døgn, bare noe forskjøvet. Jeg sovner ikke før i 4-tida på morgenen, og sover halve dagen uten å føle at jeg noen gang våkner opp.
De negative tankene jeg pleier å få når stemningsleiet skifter har ikke kommet ennå, men humørsvingninger er der. Lunta blir stadig kortere, jeg blir fortere irritert, og føler meg fortere truffet, eller såret. Så at et skifte er på vei, er mye mulig. Eller, er det bare en reaksjon på at utenlandsferien ble i det meste laget for meg? Det kan ha vært feil tidspunkt med tanke på medisinsyklusen. Det ble nok for mye aktivitet med tanke på migrenen og den generelle fysiske tilstanden. Ja, dette er også mulige årsaker.
Uansett må jeg på en eller annen måte komme meg ned fra dashbordet og inn i førersetet. For jeg vil ikke i en ny depressiv fase. Det har vært helt ubeskrivelig deilig å være meg, kanskje «litt høy» av og til, men mest meg. Jeg er ikke klar for noe annet.
Det er litt rart dette, at jeg opplever at «alle» rundt meg er så redd for at jeg skal bli hypoman. Fordi etter en hypomani følger som oftest en depresjon. Jeg er kun redd for depresjonen, uavhengig av om den kommer i forbindelse med hypomani. For det er i depresjonen eller som jeg kaller det; i mørket, ensomheten et verst. Det er i mørket jeg må kjempe alene – fordi de færreste vet eller kjenner til hvilke krefter som befinner seg der. Det er vanskelig å forklare. Vanskelig å forklare hvor forvridd tankegangen din blir der nede i mørket, og hvor krevende det hele tiden er å si til seg selv: det er bare tanker, det er ingen sannheter i det. Det er enormt krevende, på toppen av hvordan det føles å bare være i mørket, alene, uten å finne lysbryteren eller stigen opp av hullet.
Så, jeg vil ikke ha en endring av stemningsleie nå. Jeg vil være nøytral, være meg selv. Men, så er det jo slik med en bipolar lidelse, at vi til en viss grad kan forebygge «ups and downs», men ikke styre det 100%. Jeg håper likevel at jeg kommer meg i førersetet og klarer å styre unna krasjet denne gangen. Hvordan vet jeg ikke, for det krever jo et visst overskudd som jeg faktisk ikke har. Jeg får starte med å sette månedens migreneprofylakse, så be om sovemedisin i morgen. Kanskje det er hva som må til i første omgang.
