Refleksjoner

Jeg hater kroppen min

Akkurat nå, hater jeg kroppen min. Det handler ikke om komplekser for utseendet, det har jeg holdt på med store deler av livet. Jeg kan skrive mye om det. Nå, derimot, handler det om den kroppen jeg bor i, og som ikke oppfører seg slik jeg vil. Noe av det er nok min skyld, men i bunn og grunn handler det om min helsetilstand som påvirker kroppen og gjør at jeg lever i et slags fengsel. Jeg er nok skyld i opprettholdende faktorer, men selve sykdommene jeg har pådratt meg, klarer jeg ikke helt å styre.

Jeg har alltid vært fleksibel, eller myk som man kalte det før. Ned i spagaten uten oppvarming, gode bevegelsesutslag i store deler av kroppen. I grunn nesten hypermobil i enkelte ledd. Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg blitt stivere. Og det er forsåvidt greit, jeg kunne ha trent/tøyd meg tilbake til en del av leddutslagene hvis jeg virkelig ønsket. Men, fra å ha hatt god balanse i barndommen, til nå å slite både med balanse og styrke når jeg skal klatre opp på en stige for å male hytta, ja det er nedslående. Jeg er stiv, ustø og usikker, i aktiviteter og bevegelser som tidligere ikke «kostet en kalori». Men, det er jo bare å trene, sier en stemme på skulderen. Ja, det er jo det. Men, når man får migreneanfall av den minste lille innsats, er det tungt å motivere seg. 5 planker med beis på hytteveggen før det «smalt» i hodet. Knapt utslag på pulsklokka, likevel blir jeg dårlig.

Jeg har forsøkt å starte med trening mange ganger de siste 6 årene, og det går alltid bra en stund før jeg får en forverring og detter ut av rytmen. Så må jeg starte på nytt, og samme regla gjentar seg. Det er demotiverende! Før erfarte jeg at jeg ikke kunne komme over 140 i puls under en treningsøkt, da kom anfallet med en gang. Så sank den grensen til 130. Nå vet jeg ikke hva den er, kanskje 120? Så jeg må virkelig starte sakte og ta det rolig når jeg nå har tenkt å starte opp treningen igjen. Og det passer meg dårlig. Å holde igjen. Det er litt «all in» med meg. Nok en ting øve på. Tålmodighet er en annen ting å øve på. Jeg kan være ganske tålmodig med så mangt og mange, men tillater meg ikke å være det mot meg selv.

En annen grunn til at jeg hater kroppen min, er at migrenen har bitt seg fast. Etter at jeg utviklet kronisk migrene i 2020, har jeg kjempet en kamp med meg selv, mot mitt lokale sykehus for adekvat hjelp, tatt et valg om å bruke penger på privat nevrolog, og med det omsider fått hjelp med medisineringen. Og det virket så lovende fra høsten 2021. Helt til i våres hvor jeg merket at effekten dalte. Så byttet jeg medisin, og satt Botox i tillegg, kun for å erfare at jeg gjennom sommeren bare har blitt dårligere. Migrenen er tilbake med hyppige visitter. Den daglige hodepinen har gått fra grønt til gult nivå, og nærmer seg rødt. Det er deprimerende! Jeg kjenner det gjør noe med min psyke. Det gjør noe med min motivasjon til å prøve å være positiv. Det gjør at jeg egentlig bare har lyst til å gi opp. Men hva slags alternativ er det?

Så, mens jeg leter etter motivasjonen, vurderer hvem jeg skal ha som støttespillere i prosessen, prøver å akseptere at jeg igjen må leve med mye smerter, ja da hater jeg kroppen min. For i det hatet ligger det et sinne, og selv om sinne er energitappende, kan det også fungere som katalysator for endring. La oss håpe det. For å gi opp; er det et alternativ?