Solskinnsblues

Jeg har kjent det noen dager nå,
at livet presser på.
Det er sommer, det er sol,
alle skal være så lykkelige.
Ha, og få gode ferieminner.
Da er det vanskelig for meg å unngå
å kjenne på sorgen over ikke å fungere som jeg vil.
Mattheten over at ferien ble avstumpet grunnet smerter.
Sorgen over å være fanget i en kropp som bare protesterer.
Er jeg for rolig, krangler den over dårlig kondisjon og stive ledd, mens jeg inni meg jubler for smertereduksjon.
Er jeg i litt aktivitet, blir hverdagen stadig vanskeligere å bære, fordi smertene blir for store, og utmattelsen likeså. Både i hodet og i andre deler av kroppen.
Teoretisk mangler det ikke på mestringsstategier, men i praksis er mestringsfølelse fraværende.
Jeg vet ikke hvor jeg skal  begynne,  for hvert skritt uansett retning, oppleves feil.
Kjennes feil.
Ja, i dag er en slik dag hvor solen skinner, men vanskelig trenger inn i hodet og inn i hjertet. Hvor lysten til å gi opp er helt til stede, og all min energi går til å holde motet oppe. Til fortsatt å tro på bedre dager. Til ikke å la følelsen av å være en byrde få rotfeste i tankene. Til ikke å la alle negative tanker om egen verdi bli sannheter.
I dag er dagen for å akseptere at det felles noen tårer,  og at det kan ta bort litt av presset, slik at min mentale helse ikke også går dukken.