Skrevet 14.9.22:
Det har vært noen tunge dager. Jeg har jo kjent at depresjonen kommer krypende, men jeg har samtidig trodd at jeg skulle klare å holde den i sjakk. Når jeg i bilen mandag plutselig kjenner at tankene om selvmord kommer, må jeg innse at jeg kanskje er i sjakkmatt. Jeg skulle møte en kjær person på Ås. Bilturen til Ås ble tårefylt. Samtalen og møtet i Ås ble som vanlig meningsfullt og kjærkomment, men det hindret likevel ikke en fullstendig breakdown i bilen hjem. Å kjøre bil, mens tårene renner og tankene om selvmord igjen og igjen popper inn i bevisstheten, er ingen god kombinasjon. Jeg kom meg hjem, inn på soverommet og gråt og gråt og gråt. Får skrevet alle mine destruktive tanker ned på post-it lapper for å ventilere trykket. Sovner. Våkner, spiser og sovner ved hjelp av sovemedisin. Står opp i går, og starter på mitt avskjedsbrev til mine barn. Der jeg vil fortelle dem om hva de betyr for meg, gi dem noen råd og ikke minst forsikre dem om at det vil gå dem godt her livet. Mens jeg sitter og skriver hamrer selvmordstankene i hodet, og til slutt i en grad som gjør at jeg ber min mann ringe legen. Det ble en fin prat hos legen. Det ender ikke med innleggelse, vi er enige om jeg kan håndtere dette og jeg fikk sterkere medisiner å sove på. De var veldig raskt virkende etter inntak, men; jeg sov jo ikke mer enn tre timer. Så her sitter jeg nå; lettere dopa, fortsatt like sliten, fortsatt like depressiv i tankene, selv om selvmordstankene ikke har gjort seg like sterkt gjeldende i dag. Kanskje fordi det var godt å få satt ord på dem i går. Få en forståelse og aksept for at slik fungerer depresjonshjernen. At det kan være langt fra tanke til handling. Det som skremmer meg mest, er at de aldri har vært så påtrengende før. At jeg kom så langt at jeg vurderer hvilke alternativer som kan passe/fungere for meg. Jeg føler meg fortsatt trygg på at jeg ikke vil gjøre noe, men samtidig sitter det jo en liten kar bak øret og hvisker: er du sikker?
For sannheten er som følger: Jeg vil ikke leve dette livet. Jeg har ikke noe ønske om å dø, men jeg vil ikke leve dette livet lenger. Og når dødsangsten som har fulgt meg i 40 år plutselig ikke lammer meg lenger, er det en skummel kombinasjon.
