Denne uka har vært en skikkelig vekker, eller kanskje mer en påminnelse, om hvor stor forskjell det er på hvordan man møtes av helsevesenet, avhengig av om man har en fysisk eller psykisk sykdom. Kommer man til legen med symptomer på hjerteinfarkt eller annen livstruende tilstand, tviler jeg på at du blir avvist av medisinsk avdeling. Slik burde det være i psykiatrien også.
Jeg kom tirsdag akutt inn til min fastlege med relativt alvorlige (for meg) suicidale tanker. Jeg ble tatt på alvor av min fastlege, men derfra har ikke veien vært like lett. Det var ikke ønskelig for meg å bli innlagt. Jeg ønsket hjelp på «lavere nivå.» Legen kontaktet derfor ambulant akutt-team. De hadde ikke kapasitet til å snakke med meg den ettermiddagen/kvelden. Han sendte derfor en henvisning og jeg ble forespeilet en telefonkontakt relativt raskt. I dag er det lørdag og ingen har ringt meg.
Jeg har siden utredningen for bipolar lidelse startet, vært tilknyttet DPS. Min kontaktperson der ringte torsdag og forteller at ambulant akutt-team hadde spurt om hun kunne fremskynde sin time med meg, grunnet henvisningen. Det hadde min kontaktperson ikke kapasitet til. Hun har ikke akutt-timer, og vi var enige om at mitt behov var en samtale med en i akutt-teamet. Hun meldte det tilbake. Etter arbeidstid ringer hun meg på nytt. Lang historie kort; jeg er nå en kasteball internt i DPS, mellom akutt-teamet som er en del av DPS, og min ordinære DPS avdeling. De er tydeligvis ikke enige om hvem som har ansvar for å hjelpe meg og ikke minst foreta en selvmordsvurdering av meg.
Jeg har hatt selvmordstanker tidligere når depresjonen har kommet. Selve tankene var derfor ikke nye for meg. Det som var nytt denne gangen var intensiteten og retningen på tankene. Jeg gikk fra løselige tanker til å tenke ut hvor og hvordan jeg skal gjøre det. Stemmen i hodet sa at det er bedre for alle mine nærmeste om jeg ikke lever. Stemmen sa at jeg vil få det bedre om jeg ikke lever. Den har aldri vært så påtrengende før som nå. Det skremte meg. Det gjorde at jeg kontaktet lege. Og, det hjalp å snakke med min fastlege. Men, at det skulle stoppe der, uten en videre kartlegging og planlegging av veien videre, forbauset meg. Og når jeg fikk gjenfortalt meldinger og telefonutveksling mellom «mitt dps» og dette ambulante akutt-teamet, ble jeg rett og slett sint. Skikkelig forbanna ble jeg. Så forbanna at jeg vil skrike. Ja, jeg kommer til å sende en klage til Sykehuset Østfold på dette. Men, samtidig er det på tide å sette psykisk helse på egen dagsorden ved å bryte noen barrierer.
Jeg lever i dag fordi mine tanker ikke fullt ut utviklet seg til planer om handling. Jeg lever i dag takket være en fastlege som tok seg tid til å snakke med meg, og som på den måten fikk hull på den største verkebyllen og ikke minst forsto hvorfor situasjonen er som den er. Jeg lever fordi min mann påtok seg ansvaret for meg. Han er ved med sin side 24/7, så lenge behovet er der. Han er min bauta, mitt lys i mørket.
Jeg lever nok også i dag fordi jeg ikke var suicidal nok. Men hvem kunne vite det? Når opphavet til mine suicidale tanker er depresjonen som sier at jeg ikke er verdt noe, ingen liker meg, ingen trenger meg, jeg har ikke noe å leve for og verden blir ikke fattigere uten meg, ja da virker det faktiske utsagnet fra en i akutt-teamet: «jeg vil ikke ha noe med denne saken å gjøre», ikke akkurat oppbyggende. Uten min indre stahet og mitt nettverk, kunne det gått skikkelig ille. Hadde jeg vært sykere og uten mitt nettverk, er det ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag.
Jeg anser meg ikke som friskmeldt. Selvmordstankene er mindre fremtredende, men de lurer i hjørnene. Jeg er ufattelig sliten. Jeg er ekstremt sårbar og det er bare et ord eller en stemningsendring som skal til for å sende meg ned i det mørkeste mørke. Samtidig er jeg ufattelig skuffet og egentlig j……forbanna på Sykehuset Østfold sin håndtering av saken. At de i samme setning sier at min tilstand er akutt, men vil ikke ha noe med den å gjøre, er etter min mening graverende og helt uforståelig. At en person med selvmordstanker, uvisst av hvilket omfang og grad, blir en kasteball innenfor samme enhet, bør ikke gå an og kan ikke være i tråd med verken helsepersonelloven eller lov om spesialisthelsetjenesten.
Ja, jeg er ufattelig sliten. Så sliten og så sårbar at jeg ikke har kapasitet til å gjøre noe med saken akkurat nå. Men, midt i kaoset og mørket, kjente jeg at tigeren i meg våknet. Jeg har alltid kalt meg selv en tigermamma, for jeg har mer enn en gang kjempet kamper for mine barn. Nå våknet tigeren for meg. Spørsmålet blir hva jeg skal gjøre med de klørne som kvesses og tennene som flekkes. Foreløpig skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør unntatt til mine nærmeste. Jeg skal snakke «rett fra levra»:
Jeg finner meg ikke i at vi i 2022 fortsatt må ta til takke med et helsevesen som ikke er rustet for psykisk syke. Det snakkes i det vide og det brede om viktigheten av å ruste opp det psykiske helsetilbudet. Når skal politiker etter politiker, regjering etter regjering, gå fra tomt prat til faktiske handlinger som er tilstrekkelige og som har effekt? Den nasjonale handlingsplanen for forebygging av selvmord, har null-visjon for selvmord. Vel, den visjonen vil aldri nås med den manglende tilgangen på adekvat og tilgjengelig helsetilbud som er i dag.
Tabuet rundt psykisk helse må bort! Man er ikke svakere, mindre verdifull, et dårligere menneske fordi man har en psykisk sykdom. Like lite som ved en somatisk sykdom. Ikke er den selvforskyldt heller. Kan vi ikke bare slutte å snakke om psykisk og somatisk sykdom på en slik måte at psykisk sykdom blir stigmatiserende? Vi har én kropp. Den henger sammen fra hodet til tærne og de ulike delene av kroppen påvirker hverandre, fysisk og psykisk. Kan man ikke bare bruke ordet syk dersom det er noe som ikke fungerer i denne forunderlige kroppen? Det et er vel slitsomt nok å være syk, om man ikke skal håndtere alle stigma, alle merkelapper og fordommer som finnes blant folk.
Jeg har som alle en helse. Jeg har både somatisk sykdom og psykisk sykdom. Bortsett fra når jeg befinner meg i det mørkest mørke, er det min somatiske sykdom som setter størst begrensninger for meg. Jeg lever med sykdommen bipolar lidelse type 2, med overvekt av depressive episoder. Men, JEG ER IKKE SYKDOMMEN min. Jeg har en kronisk sykdom og klarer jeg å leve et liv i balanse, er jeg i grunn ganske så symptomfri og («psykisk») frisk. Jeg har aldri vært flau over å ha en bipolar lidelse. For meg var det en lettelse å få diagnosen og å forstå hvorfor jeg aldri ble kvitt de tilbakevendende depresjonene. Fordi jeg ble behandlet for feil lidelse…….Likevel har jeg ikke sagt til hvermansen at jeg har denne sykdommen. Det er lettere å fortelle at jeg har kronisk migrene. Noe av årsaken er at det er denne «somatiske» sykdommen som begrenser meg mest i dagliglivet, men hovedårsaken er at det er mer forståelse å hente. Du blir ikke sett rart på. Ingen som lurer på om du er gal, som lurer på i hvilken fase du er i nå. Som skal ha en formening om hvem jeg er, hva jeg står for, mine verdier og kapasitet, fordi jeg har en psykisk lidelse. Men tigeren i meg sier at nå er det på tide å rive ned muren. Tabuer blir ikke brutt hvis vi ikke tør å snakke om dette. Være ansikter på diagnosene, rive av merkelappene.
Klørne kvesses, tenner flekkes, jeg knurrer. Men, jeg må bli sterkere først. Gråte litt mindre, le litt mer. Kjenne egenverdet gjennom hele meg. Stå støtt på egne ben. Komme ut av den nåværende krisen. Så, er jeg klar for noe mer.
