Jeg er fortsatt sliten. Jeg er så tom for krefter, både fysisk og psykisk. Jeg vil bare sove, sove til alt det vonde har gått over. Jeg må skrive en klage til Sykehuset Østfold. Det koster krefter. Og jeg må skrive den mens jeg er i en «state of mind» der jeg forholder meg rolig og saklig. Jeg har mye saklig jeg skulle ha sagt i drittsinne også, men jeg tror ikke det tjener saken. Samtidig kjenner jeg at mitt sinne nå begynner å gå over i en tristhet. Tristhet over situasjonen. Tristhet over det jeg mener er mangelfull oppfølging (selv om min primærkontakt gjør sitt). Det gjør vondt å være i den krisen som utløste disse selvmordstankene, det gjør vondt å vite hvor langt dem gikk, altså at jeg nå vet hvor og hvordan jeg skal gjøre det, og finner en ro i det. Det gjør vondt å kjenne på smerten dette gir meg – fordi jeg vet det er «sykt». Det gjør vondt å vite hvilken ekstra belastning jeg har blitt for dem rundt meg. De fleste der tror ikke jeg kommer til å gjøre noe drastisk. Det tror ikke jeg heller, men samtidig er jeg ikke skråsikker. Det er skremmende. Det er vondt. Og alt dette må jeg stri med alene, fordi det sitter langt inne for meg å ty til nødhjelpen; ringe min primærkontakt utover hennes arbeidstid. Det sitter langt inne å ringe noen som helst akkurat nå, for det er ikke verdt anstrengelsen å bli avvist en gang til. Det er som å sette to streker under min tilbakevendende tanke: «Jeg er ikke verdt noe».
Jeg har alltid ønsket å klare meg selv. Det sitter langt inne for meg å be om hjelp. Det satt langt inne for meg å be om hjelp sist uke da tankene ble så påtrengende. Når jeg nå opplever, og for så vidt har dokumentasjon på, at Sykehuset Østfold ikke har klarhet i egne behandlingslinjer/forløp og journalen min mer eller mindre er en diskusjon om hvem som skal ha ansvar, fraskrivelse av ansvar, og ikke ett ord om meg og hvorvidt min psykiske helse er ivaretatt, ja, da føler jeg meg avvist. Og terskelen for ny kontakt er HØY. Det er nesten så jeg tenker at det ikke er verdt kampen en klage vil bli, for jeg kan allerede se for meg et relativt arrogant svar. Men, selv om tigeren sover akkurat nå, er dette en kamp jeg ønsker å ta. Jeg angrer fortsatt på den klagen jeg skrev men ikke sendte vedr. nevrologisk avdeling for en stund tilbake. Dette er så mye verre. Jeg skylder meg selv å stå opp for meg selv. Det sier i alle fall den friskere delen av tankegangen min. Jeg må bare sove og gråte litt til først.
