De siste tre ukene har vært tøffe. Det har vært beinhardt å navigere mellom selvmordstanker, depressive tanker, hodesmerter, uvanlig vekslende humør, følelse av håpløshet, totalt utmattelse, søvnvansker, osv. Jeg føler listen er uendelig. Jeg har, med minimalt profesjonell hjelp, kommet meg gjennom stormen. Min mann har vært en bauta. Mine barn har vært tålmodige. Jeg har vært sint. Jeg har vært så sint over manglende hjelp, eller i det hele tatt manglende reaksjon, fra de som burde stilt opp. Sinnet holdt meg gående til fredag hvor jeg sendte av gårde en seks siders klage til sykehuset. Deretter falt jeg helt sammen og kjente bare på en uendelig slitenhet, sorg og tristhet. Det hele endte i et migreneanfall, endelig litt etterlengtet søvn og så en gryende følelse av lyst. Lyst til å forsøke igjen.
Lyst til å forsøke å tro på håpet igjen. Lyst til å snakke de negative og vonde tankene ned. Men det er skjørt, og jeg har knapt fått kjent på spiren av lyst før negativiteten slår ned i meg igjen, fastslår at jeg ikke er verdt innsatsen og at det er bortkastet tid og krefter.
Vær ikke redd for mørket, for lyset hviler der. Vi ser jo ingen stjerner der ikke mørket er.
Erik Blomberg
Jeg fant dette sitatet på en post-it lapp i sted, da jeg lette etter en bok. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, så får håpe kilden er rett. Uansett; budskapet er viktig. Det er ikke farlig om det går i svart. Det er slitsomt, men ikke farlig (så lenge selvmordstanker kun forbli tanker da). Jeg har kjempet meg ut av depresjonens klør mange ganger. Jeg har sluttet å telle. Jeg vet jeg får det til. Det som gjør det tyngre denne gangen, er at jeg ikke har håp. Jeg har ikke håp om at jeg skal lykkes med varig endring. Så er det nok også utopi å forvente varig endring når man lever med en livsvarig sykdom som bipolar lidelse er. Men, det jeg mener med endring er å lykkes med en varig livsstilsendring. Og det er der håpet brister, for jeg har aldri fått det til tidligere. Jeg ønsker å lykkes med trening. Jeg ønsker å lykkes med kosthold. Jeg ønsker å sove godt hver natt uten sovemedisin. Jeg ønsker å være stolt av hvem jeg er, jeg ønsker å være fornøyd med meg selv. Jeg ønsker å ivareta mitt hjem og mine nære og kjære best mulig. Klarer jeg alt dette, lever jeg bedre både med kronisk migrene og bipolar sykdom. Men, igjen, når håpet brister, forsvinner også lysten, viljen og drivkraften.
Så, hva kan jeg gjøre for å holde på denne spiren av lyst? Det vet jeg ikke ennå. Men, på en liten tur i skogen i dag, kom det noen små lysglimt inn i hodet.
- Jeg må rose meg selv for det jeg får til, ikke rise meg selv for alt jeg ikke får til
- Jeg må tørre å vise at jeg er sårbar
- Jeg må tørre å be om hjelp og samtidig være tydelig på hva jeg har behov for
- Jeg må sette meg små, oppnåelige mål
- Jeg må ha tålmodighet med meg selv
- Jeg må gjøre mer av det som gjør meg godt, både på kort og lang sikt
- Jeg må bli snillere med meg selv
Neste spørsmål blir jo hvordan jeg skal klare det. Det har jeg ikke svar på. Men, det er ofte en god start å sette det ene benet foran det andre. Alltid prioritere; det viktigste først. Den prioriteringen kan jo endre seg fra dag til dag. Det er greit, så lenge jeg er tro mot meg selv. Jeg hadde en leder en gang som sa til meg: «En ting av gangen, og det viktigste først.» Jeg tror feilen jeg har gjort opp igjennom er at jeg aldri har vært viktigst. Skal jeg lykkes med noe av det som står over, må jeg for en gangs skyld se meg som viktig. Jeg må slå ned alle tanker om at jeg ikke er verdt noe, at jeg ikke fortjener å ha det bra. Jeg må se på meg selv som noe annet enn en kakerlakk eller dritt under skosåla. Jeg må verdsette meg, helt inn til mitt indre. Det kan ikke lenger være fokus på at jeg kun er verdt hva jeg presterer. Jeg er verdt noe, i kraft av å være meg. Dette må nesten bli mitt nye mantra, skal jeg lykkes denne gangen.
Det er en lang vei…….
