Reisen til Lykkelandet er en slags reiseskildring av den reisen i livet jeg har vært på de siste 13 årene. En reise gjennom migrene, annen hodepine, utmattelse/fatigue, angst, depresjon, og som bipolar. Mang en gang, i de mørkeste stundene, har jeg tenkt hvordan livet blir når jeg kommer frem. Frem som i frisk. Hvordan ser livet ut da? Hvordan og hvem er jeg da? Hvor er jeg da? Etter hvert som turen har tatt form, har man jo kommet frem til spørsmålet: Finnes Lykkelandet, i betydningen en destinasjon? Eller handler Lykkelandet om å omfavne det du er og det du har akkurat her og nå?

Og hva er Lykkelandet når man ikke blir frisk, men må lære seg å akseptere tap av funksjon, endret selvbilde og en livslang balansegang?

Dette er min form for dagbok, og mitt selvhjelpsverktøy – fordi det fungerer som terapi for meg.

Jeg påberoper meg ingen sannheter eller oppskrifter på veien til en god helse eller et lykkelig liv. Man må selv finne frem til det som fungerer for seg.

Men, kan noe av det jeg skriver være gjenkjennbart, og kanskje gi noen trøst i at man ikke er alene om «rare tanker og følelser», er det hyggelig. Kan jeg bidra til å bryte ned noen tabuer om psykisk helse, er det positivt.

Refleksjoner

Menneskemøter

2. oktober 2022 /

En sjelden gang møter jeg mennesker som jeg opplever ser meg. Ser hvem jeg er uten å kjenne meg veldig godt. Jeg skrev et dikt til en slik person en gang. Jeg har tenkt på det i det siste. Ikke fordi jeg savner vedkommende, for han skulle jeg bare flyktig kjenne. Men, fordi jeg savner å ha noen flere mennesker i livet mitt som ser meg. Ser meg med røntgensynet sitt. Ser hva som bor i meg. Ser. Meg.

Jeg skulle ønske du var min venn
- hele tiden
som støtter meg og gir meg oppmuntrende ord
- mer enn i få kjærkomne vink.
Jeg skulle ønske jeg hadde en som deg
- som ser meg for den jeg er, og som jeg er.
Jeg skulle ønske at jeg ser meg selv
- slik du ser meg.
Jeg skulle ønske jeg kunne speile meg i deg.

Kanskje liker du også

Endelig!

Lang reise

Juli fortsetter