Etter fem dager i strekk i migrenens klør, våknet jeg i dag relativt smertefri, til blå himmel og sol. Wow. Dessverre skulle det ikke mer enn en liten tur på butikken til, før smertene smøg seg tilbake. Solen og lyset blir igjen vanskeligere å ta inn, både metaforisk og bokstavelig. Det er greit at jeg fortsatt er lysømfintlig. Det er vanskeligere å akseptere at dette har blitt livet mitt. Denne høsten har vært en av de tyngste i mitt liv. Først økende smerter siden i sommer, søvnløshet, depresjon med suicidale tanker og deretter halvannen måned med mye migrene som ikke så lett lar seg medisinere. På toppen av dette, en runde med covid.
Kroppen forfaller av å ligge i senga eller på sofaen. Den minste lille fysiske anstrengelse, som å gå trappene opp til 2. etasje, kjører pulsen opp i 100, melkesyra sprenger i låra og jeg hiver etter pusten. Det er til å miste motet av. Dersom jeg ikke klarer å trene eller øke det fysiske aktivitetsnivået, fordi migrenen alltid setter meg ut av spill, blir jeg jo ikke i bedre form. Da blir alt så tungt, selv den minste huslige oppgave. Det påvirker meg psykisk, og slik kastes jeg inn i en spiral jeg ikke kommer ut av.
Jeg spurte min mann i sted; hva har jeg gjort galt i livet, eller det forrige, for å fortjene dette livet? Jeg fikk ikke noe godt svar på det, og sitter ikke med noe godt svar selv heller. Men, jeg vet at jeg ikke kan tenke sånn. Jeg vet at jeg må holde fast i det små lysglimtene hverdagen gir meg. Som at jeg i natt sovnet uten sovemedisin. Jeg klarte å gå en 15 minutters rolig tur med hunden i morges. Jeg klarte å dra på butikken. Så er kanskje smertene som nå igjen har kommet, utenfor min kontroll. I alle fall hjelper det ikke å kjempe i mot tilstanden. Jeg må lære meg å akseptere at nå er det en vanskelig periode. Jeg vet den går over til slutt, men tidshorisonten er uklar.
Håp er et viktig ord. Tre små bokstaver som rommer alt. Jeg vet at ordtaket «mister du håpet, mister du alt» stemmer. Det var det som skjedde i september når jeg ramlet ned i det mørkeste mørket. Jeg mistet håpet på endring, på at jeg skulle bli bedre, på at jeg skulle klare å snu skuta. Jeg kjenner at håpet igjen vakler. Fordi jeg egentlig står på en medisinkombinasjon som har vist seg å ha effekt. Likevel erfarer jeg slike runder som nå. Da er det vanskelig å se lyset, eller lysglimtene som stadig kommer min vei. Det er også kjent av migrene påvirker depresjon……igjen denne spiralen som jeg ikke helt finner veien ut av.
Parallelt med alt dette kommer den eksistensielle angsten tilbake. Den jeg har slitt med siden jeg var liten jente. Frykten for døden og hva som venter oss. Det er helt uutholdelig å tenke på. Og jeg jobber hardt flere ganger om dagen for å tvinge tankene over på andre ting, for døden kommer en gang – om jeg vil eller ikke. Det er utrolig sløsing med både tid og krefter å leve i den angsten.
Plutselig føler jeg meg veldig gammel, trolig halvveis i livet. De siste 10 årene har jeg følt som en evig kamp. Kamp mot meg selv. Jeg har hatt så store problemer med å akseptere egen helsesituasjon at jeg har presset meg til det aller ytterste. Trolig er jeg selv skyld i egen tilstand nå, fordi jeg ikke klarte å stoppe opp underveis. Alt jeg har presset meg til har hatt en pris, for meg og for de rundt meg. Var det verdt det? Vet ikke. Hvis dette er slik resten av livet skal bli, har det ikke vært verdt det. Så kan jeg jo bare håpe at jeg ikke mister håpet – men klarer å se hvert lysglimt som en liten seier. Bygge sten på sten. Kanskje det er en fremtid også for meg.
