Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting på hjertet, men drivkraften har ikke vært der, trykket har kanskje ikke vært stort nok, ordene har ikke kommet like lett til meg.
I dag kjenner jeg trykket. Igjen er det økende frustrasjon som ligger bak det. Vansker med å takle hverdagen, vansker med å takle den jeg har blitt redusert til. Vansker med å akseptere den jeg er, den jeg har blitt og ikke minst vansker med å endre mitt selvbilde.
Jeg vet at jeg må gjøre jobben. Men, jeg finner ikke utgangen. Jeg finner ikke engang ledetråden til utgangen. Det er svart. Det er en evig famling i mørke, en evig rundtur i en mørk spiral. Smertemessig er jeg bedre enn på lenge. Det kan nærme seg krystallklare dager, faktisk. Jeg har i alle fall flere dager hvor jeg nærmest ikke kjenner hodesmerter i det hele tatt. Det er nytt. Men, det er ikke slik at med smertefrihet kommer plutselig all mestring tilbake. At fatiguen plutselig forsvinner og at kondisjonen og humøret plutselig er på topp. Min fysiske alder er sikkert dobbelt så høy som min biologiske. Jeg må gjøre noe med det; men det tar så ufattelig lang tid. Det er til å miste tålmodigheten av. Nesten bare til å gi opp. Jeg har ikke tenkt til det, men det er en jobb å gjøre som foreløpig ikke gir noen glede.
Så er det også denne ensomheten. Å leve med smerter er ensomt. Å leve med depresjon/bipolar lidelse er ensomt. Og de som får belastningen, er mine nærmeste. I mitt tilfelle er det også mine nærmeste som (ubevisst) fyrer opp under destruktiviteten. Jeg tåler visstnok svært lite om dagen. Selv om min mann prøver å gi meg en tilbakemelding på en fin og omtenksom måte, tolkes den av meg svært negativt. Selv om jeg forstår hva han ønsker å formidle. Hans budskap kan gå innom senteret for tolkning, og jeg kan rekke å tenke at: jo, det er fornuftig. Reaksjonen tilbake derimot, er fullt angrep og «angrep som det beste forsvar.» Det gjør vondt, jeg føler meg misforstått, jeg forstår reaksjonen til motparten. Likevel klarer jeg ikke å endre adferd.
Så er det ensomheten rundt egne opplevelser. Jeg opplever at jeg har blitt redusert til en hushjelp. Det forventes (ubevisst – for de sier at de ikke har noen forventninger) at jeg skal holde huset i orden. Jeg HATER husarbeid. Har alltid gjort det, vil alltid gjøre det. Jeg sa fra jeg var ungdom/tidlig voksen, at jeg aldri kommer til å bli noen husmor. Det betyr ikke at jeg ikke liker å ha det rent og ryddig rundt meg. Men, det betyr heller ikke at jeg føler det som mitt ansvar at huset til enhver tid er i orden. Likevel blir det mitt ansvar. Og jeg får jo innimellom skryt for hvor flink jeg har vært. Men, når jeg går og rydder etter alle andre, vasker etter alle, og får ingenting tilbake, da blir jeg sur. Sånn var det før jeg ble syk, og det har ikke blitt bedre etter at jeg ble syk. For, før jeg ble syk, ble husarbeid tatt på alminnelig fritid. Og det var liksom forståelig at huset ikke alltid var tipp topp. Man var jo faktisk i jobb. Men, nå som jeg ikke er i jobb, opplever jeg en forventing om at huset alltid skal være tipp topp, for jeg har jo ikke noe annet å gjøre. Det er sikkert bare mine egne forventninger til meg selv. Men, jeg opplever dem likevel fra noen i mine omgivelser også. Og det stresser. Jeg kan liksom ikke «legge lista lavere» enn den allerede er, men jeg vet ikke om alle vet hvor mye det koster meg av krefter å gjøre dette husarbeidet som jeg tidvis får til. Det er mer krevende enn å dra på trening. Og når jeg driver med dette husarbeidet, blir jeg også smertelig klar over hva som gjenstår av oppussing og diverse små- arbeider i dette huset, noe som har gjenstått i mange år. Og det gjør meg bare irritert. Så, når endelig arbeidet er gjort, klarer jeg sjelden å glede meg over hva jeg har fått til, kun irritere meg over alt som gjenstår og at jeg nok en gang var ensom om oppgavene. Og på toppen av den irritasjonen, er irritasjonen av over at «ingen» gjør noe. Så er det også en sannhet med modifikasjoner, men i mitt tilfelle en gjentakende sannhet gjennom mange år. Som jeg ikke klarer å snu, og som blir en katalysator for min skrantende psykiske helse. Når jeg tenker dette og skriver dette, høres det helt sykt ut. Men, det er likevel min sannhet. For før sykdommen, satt jeg min verdi i hvem jeg var som fagperson. Det er der identiteten min har ligget. Nå har jeg ikke den krykka i mitt selvbilde. Så, hvis jeg ikke klarer å opprettholde et normalt rent og ryddig hjem; hva sier det om meg da? Med hvilke parametere skal jeg nå måle min verdi. For å være verdifull i kraft av seg selv, det gjelder jo kun for alle andre og ikke meg.
