Gårsdagen var en stor dag, i alle fall for meg. Jeg feiret 30-år som kjærester med min mann. Jeg synes på mange måter det er en større bragd enn bryllupsdagen, for det var for 30 år siden vi tok sjansen på hverandre. Vi hadde vært venner i mange år, tilhørt samme vennegjeng. Jeg hadde vært forelsket i han, av og på gjennom flere år, til jeg bestemte meg for at nok var nok. Han var evig forelsket i en annen. Men, plutselig gjennom høsten 1992 hang bare vi to mer sammen, og en sen januarkveld i 1993 tok vi steget fra venner til kjærester. Jeg tror kanskje vi begge var litt usikre på hva som skjedde. Betydde det kysset noe mer? Var det vennskapelig kos, eller var det noe mer? Vi fant fort ut av det. Det ble oss. Dette skjedde på et tidspunkt hvor mye var i endring. Den faste vennegjengen gikk mot oppløsning, en skulle i militæret, en flyttet for videre skolegang, en fant venner utenfor gjengen og noen ble igjen og holdt det litt flytende. Men, fra høsten 1993 ble vennegjengen aldri helt den samme. Kanskje tålte den heller ikke et forhold blant seg, jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at min kjæreste og jeg holdt i hop. Han reiste på folkehøyskole, jeg gikk 2. året på videregående. Han reiste i militæret, jeg gikk 3. året på videregående, og rakk å begynne på høgskolen. Det var jo kjedelig å se hverandre så lite, men vi ble veldig gode på brevskriving. Og vi hadde mange helger. Da han dimmet, flyttet vi etter hvert sammen. Sammen utviklet vi både oss selv som enkeltindivider og oss som par. Sett tilbake, har vi vært på en eventyrlig reise sammen. Og det er ikke gitt at man skal klare å holde sammen i 30 år, når man starter så umoden som jeg egentlig var da jeg var 16. Jeg har i disse 30 årene funnet meg selv mange ganger. Blitt tryggere. Møtt noen utfordringer. Blitt syk. Blitt ufør. Likevel har det vært oss to. Vi er veldig to-somme. Liker å gjør det meste i lag. Støtter hverandre i det vi holder på med. Han er kanskje enda flinkere til det enn meg.
Jeg er stolt av disse 30 årene. For det har ikke bare vært lett. Vi har kranglet. Jeg har vært lei. Det har vært tvil. Men, vi har alltid funnet hjem igjen. Jeg tror mye av det handler om en sterk kjærlighet, men noe av det handler om trygghet. Ingen kjenner meg så godt som han, han er min beste venn. Jeg trenger ikke gi meg ut for å være noen annen. Trenger ikke pynte på sannheten, trenger ingen maske. Med han tør jeg være naken og sårbar. Han er helt sikkert lei min sykdom og mine faser, men han står likevel ved min side. Jeg er ikke stolt av hvordan jeg tidvis takler hans eventuelle sykdommer og vanskelige faser, men han står likevel ved min side. Det er oss. Det er kjærlighet.
Jeg må derfor innrømme for meg selv at jeg ble overrasket da jeg i går kveld oppdaget at denne dagen ikke betydde så mye for han. Min kjæreste, min mann, har alltid vært flink til å gi blomster og gaver. I går var det ingenting. Jeg la ut en liten kjærlighetserklæring til han på fjesboka som han kommenterte med «ditto». Det er greit, det er søtt og det er en intern spøk. Men, utover det forsto visst ikke han hva dagen betydde for meg. Og det overrasker meg. Siden jeg akkurat nå står og vakler i min bipolare verden, vil jo kritikeren eller demonen i meg si: «Så godt kjenner dere hverandre, du betyr ikke så mye!» eller «Han er visst ikke så glad i deg som du tror!» Og sånn kan spiralen begynne å spinne. Jeg forsøker å holde fast i at han var nok opptatt med andre ting i går, og det er kanskje for mye for langt fra en mann, at han skal holde styr på både kjærestedag og bryllupsdag;-)
