Den følelsen, den følelsen av at noe er i ferd med å skje. Du vet ikke helt hva, men det er noe som uroer, noe som ikke stemmer, følelsen av at noe bryter seg løs. Den hadde jeg rett før helgen. Samtidig som jeg la merke til følelsen, gjenkjente den og aksepterte den, forsto jeg plutselig endringen i mitt eget vanemønster de siste ukene. Plutselig gikk det opp for meg at jeg har begynt å sitte meningsløst mye med mobilen, leter etter noe å se på eller lese som «gir meg noe», «noe» som roer den følelsen av uro som er i fred med å slippe løs. I grunn leter jeg etter en ekstern lykkefølelse. Et eller annet som gir meg en god følelse akkurat der og da. Fordi jeg ikke helt klarer å finne den i eget liv, i mer en små glimt av gangen. (Det er vel en treningssak å omsette de små glimtene til noe jeg kan leve litt lenger på).
Plutselig gikk det opp for meg; jeg står i et nytt skifte. Stemningsleiet er i ferd med å endre seg. Og siden jeg absolutt ikke er hypoman, betyr det en forverring av depresjon. (Jeg mener fortsatt at jeg ikke er ute av den forrige. Jeg har bare funnet en måte å leve med den på). Nå imidlertid, kjenner jeg at det kan bære rett utfor stupet. Parallelt med denne oppdagelsen, registrerer jeg at jeg ikke helt klarer å ta vare på meg selv. Jeg hadde i en ukes tid klart å få bedre styr på døgnrytmen, nå er jeg tilbake til å snu døgnet. Jeg har ingen matlyst, og er det noe jeg har lyst på, er det ikke av det sunne slaget. I tillegg krangler hodet hver eneste dag. Jeg ligger hele tiden på kanten av migreneanfall og generelt har jeg vondt i hele hodet. Gastritten er i full blomst og jeg får magesmerter av det meste jeg spiser. Dette bildet er jo ikke noe nytt, og det blir som at en ulykke sjelden kommer alene.
Jeg vet hva jeg må gjøre. Døgnrytmen er første oppgave. Komme meg i seng om kvelden. Komme meg opp om morgenen. Det kan redusere både depresjonen, men også minske hodesmertene. Deretter blir den viktigste jobben å bare ri bølgen. Kommer det en forverring av depresjon, kan jeg uansett ikke styre den. Så jeg trenger ikke kjempe i mot, bare holde fast i vissheten om at den går over igjen. Men, det krever en del å gjøre det når tristheten overmanner meg helt. Så bør jeg også fortsette med det lille prosjektet jeg igangsatte på nyåret. Skrive noen stikkord hver kveld om hva jeg har fått til i løpet av dagen – fokusere på mestring fremfor nederlag. Jeg klarte en uke med den skrytedagboka. Det er på tide å skjerpe seg der. Det er jo så fort gjort å skrive tre stikkord. Men, så var det denne energien da. Denne tiltakslysten, den indre drivkraften. Kan jeg ønske meg bare litt, sånn at jeg kommer i gang?
