Jeg kjenner at apatien tar meg. Tiltakslyst er mangelvare og alt jeg har lyst til er å ligge i senga, i mørket, alene, med en bok, film eller serie som ikke krever for mye av meg å følge med på. Jeg vet jeg må bryte mønsteret, men jeg finner ikke energien til å gjøre det. Ja, det har vært noen krevende uker. Hunden vår ble alvorlig syk og vi visste ikke helt om han kom til å overleve. Det gikk bra, men det sugde alle kreftene fra meg. Men, den isolerte hendelsen er likevel ikke årsaken til alt jeg føler nå, for symptomene startet mye før.
Det er krevende å oppdage forverring av symptomer, eller en forverring av depresjon. Man går jo liksom i en tåke uansett. Og forskjellen fra andre forverringer jeg har hatt, er at det ikke blir noe mer svart rundt meg. Før har tankekverna rast og det har vært vanskelig å unngå å falle inn i negative tankemønstre. I denne depresjonsfasen opplever jeg å ha kontroll på tankene i stor grad, men likevel tar apatien meg. Jeg har ikke lyst til noe, alt er et ork og alt jeg tvinger meg til, koster enormt med krefter. Også har vi angsten da, som kommer krypende. Gjør meg lammet, gjør at jeg har enda mindre lyst til gjøre ting, fordi jeg orker ikke å håndtere panikkanfall på toppen. Gråten har tatt bolig i halsen, tårene kommer av ingenting, og skal jeg være ærlig med meg selv, føler jeg meg liten og skjør.
Men, så var det livet da. Livet må jo gå på et vis, og jeg forsøker å nøste i behandlingsapparatet. Få den medisinske oppfølgingen jeg trenger, få det behandlingstilbudet jeg trenger, og den støtten jeg har behov for, for å komme videre. For å nå målene jeg har satt meg. For at jeg ikke skal føle meg så inderlig mislykket.
For et par uker siden gikk det opp for meg at det var 17 uker siden jeg sendte klage til Sykehuset Østfold for det jeg mener er manglende oppfølging. Min mann og jeg satt oss ned og begynte å ringe. På den ringerunden fikk vi i alle fall bekreftet at klagen (og purringen jeg sendte på mail) var mottatt, vi fikk en beklagelse på at jeg ikke hadde mottatt noen bekreftelse, og vi fikk vite at sykehuset har en svarfrist på fire uker. Det hadde altså gått 17 uker uten et pip i mitt tilfelle. En telefon til pasientombudet og Statsforvalteren, endte med en bekymringsmelding/varsel til Statsforvalteren. I forrige uke fikk jeg brev fra sistnevnte der de oppfordrer sykehuset til å invitere meg til samtale. I går fikk jeg brev fra sykehuset om innkalling til samtale. Og i hele denne prosessen kjenner jeg bare at jeg bærer på et enormt sinne. Et sinne jeg klarer å holde i sjakk til daglig, men så fort en kontakt med dette sykehuset foretas, blir jeg så innmari sint. Jeg skal på møte neste uke. Jeg måtte ringe i dag for å endre dato. Bare det var en prosess i seg selv og det å bli satt fra den ene til den andre til den tredje, bare for å forklare at joda, jeg henvender meg til rett sted. Jeg klarte å holde irritasjonen i sjakk, men spørsmålet er hvordan jeg klarer å legge bånd på meg på møtet. Jeg tror det kommer til å bli tøft. For jeg har lyst til å være brutalt ærlig, og jeg vet ikke om det er så lurt. En ting vet jeg da; jeg kommer ikke til å godta noen unnskyldning, sånn uten videre. Det holder ikke å si «vi beklager at du opplever……etc».
I dag ringte jeg også lokalt DPS, noe jeg skulle gjort en stund. Jeg ringte for å etterlyse legeoppfølging, da den som var planlagt før jul ble avlyst grunnet sykdom. Jeg ble oppringt av en veldig hyggelig lege, som jeg har snakket med noen ganger nå. Og jeg fikk satt ord på det jeg føler; at jeg ikke har adekvat oppfølging verken behandling/terapeutmessig eller medisinsk. Og det er vondt å si det, for den behandleren jeg har; en psykiatrisk sykepleier, er veldig hyggelig. Og har hjulpet meg masse. Men, som jeg sa til han; jeg har gått der en stund nå, og jeg kommer ikke videre. Jeg kan ikke tenke meg fri fra en depresjon, og jeg har ikke krefter til å gjøre det jeg skal – til tross for at jeg vet hvilke skritt jeg skal ta. Selv om jeg føler jeg svikter min behandler, opplever jeg likevel at jeg fikk sagt det jeg føler, og at han forsto mitt ståsted. Så, det endte med time hos ham, om noen uker. Kun for medisiner, men det er i alle fall en start.
Så, midt opp i all denne apatien og tiltaksløsheten, og manglende lyst til noe som helst, konkluderer jeg med at dypt et sted inni meg, lever tigeren fortsatt. Det er fortsatt kamp igjen i meg, til å stå opp for meg selv og det jeg tror på.
