For en uke siden var jeg på møte med Sykehuset Østfold. Det måtte en bekymringsmelding til Statsforvalteren til, før de organiserte det møtet. 22 uker etter at opprinnelig klage ble sendt. Klagen var omfattende, men jeg hadde egentlig kun et mål for øyet; en unnskyldning som faktisk betydde noe. Og de «la seg flate.» De var enige i at de skulle ha kontaktet meg da jeg var suicidal, ikke gjøre meg til en kasteball internt med misforståelser, vurderingsfeil og manglende kommunikasjon i et journalsystem.
Jeg er takknemlig for beklagelsen, men jeg følte i grunn veldig lite annet. Og det overrasket meg. For jeg trodde at når jeg endelig fikk avklart denne saken, så kunne jeg gå videre. Men, i møtet kjente jeg bare at det er for sent for meg. Jeg fikk ikke tilbudet jeg skulle hatt, og det har jeg betalt mye for i ettertid med en lang depresjon og enormt mye sinne jeg ikke har fått bearbeidet. Selv om jeg fikk en beklagelse, og jeg hadde rett, hjelper det ikke meg. Jeg kan bare håpe at det hjelper nestemann som blir henvist til denne enheten med suicidale tanker/planer.
Nå var det en strevsom uke i forkant av møtet, og det har vært strevsomme dager etter møtet. Jeg kan ikke påstå at jeg har blitt full av energi og livslyst. Jeg tar i mot sola som skinner, og jeg er lettere til sinns enn jeg har vært på lenge. Den endringen startet før møtet. Men, jeg er så trøtt og initiativløs og så energifattig, at jeg har bare lyst til å ligge i senga eller sofaen og ikke gjøre noe. Jeg leser en bok, og det er det. Og jeg vet at den energien jeg mangler ikke kommer rekende på en fjøl. Jeg må ta de rette skrittene og de rette grepene – men jeg har liksom ikke lyst. For det koster for mye. Det er på en måte godt og vondt samtidig å være i denne rare tilstanden. Lullet inn i et teppe der jeg er uimottakelig for krav og forventninger. Jeg gjør det jeg må gjøre, men ikke mer enn minste mulige innsats. Og i denne tilstanden har jeg vært en stund. Denne apatien, som jeg kaller det, er nesten mer slitsom enn å leve i mørket. Når jeg er i mørket, kan jeg faktisk klare å gjøre noe. Nå er kun det å ta en dusj nesten uoverkommelig. Lage mat; det gjøres kun for å unngå migreneanfall. Kan ikke huske sist jeg lagde middag. Det er ikke viktig for meg, og selv om det er viktig for andre i familien, klarer jeg ikke å pushe meg. Har ikke lyst på mat, vet ikke hva jeg skal lage, har ikke krefter til å tenke på det. Det blir opp til noen andre. Hvor lenge skal jeg gå i denne apatien? Hva trenger jeg for å komme videre? Jeg vet faktisk ikke, og er det noe jeg tåler dårlig, er det å ikke vite.
Så hva betydde det da, å vinne den drakampen jeg sto i med Sykehuset Østfold? For meg; ganske lite. Men jeg håper det vil bety noe for andre. De har endret sine rutiner. Det er jo en seier for andre suicidale der ute som henvises dit. For meg personlig, vet jeg ikke om det var verdt det. Jeg føler jeg har navigert i ukjent farvann siden hendelsen i september. Jeg føler meg så alene, så tappet og så frustrert. Men, jeg orker ikke å hanskes med alle følelsene i det daglige, så jeg stapper dem i en skuff og håper på det beste. Lullet inn en tilstand av apati, eller frakoblet tilstand. Verden går videre med sitt, jeg leser boka mi.
