Det er et kjent uttrykk, eller kanskje en floskel, for oss som er i et forhold: man må gi og ta for at forholdet skal fungere. Etter å ha sett en serie på Netflix, hvor dette med å gi og ta i forhold ble belyst, begynte jeg å reflektere over hvem jeg er i mitt forhold. Jeg har nok alltid ansett meg selv for å være kravstor, uten at jeg klarer å definere på hvilken måte. Men jeg ønsker å bli bortskjemt, jeg liker å bli satt pris på (selv om jeg ikke alltid klarer å ta til meg rosen eller oppmerksomheten jeg får), jeg kan være bra bedagelig og ønske at min kjære gjør ting for meg i stedet for å reise meg fra sofaen selv. Men, hva gir jeg tilbake? Jeg vet ikke helt. Og hvordan er det med likevekten mellom å gi og ta når man er kronisk syk?
Jeg tror kanskje at før jeg ble syk, altså for 13 år siden; var det mer likestilling i forholdet vårt. Vi ga og vi tok begge to. Etter at jeg ble syk, opplever jeg vel at jeg får mer enn jeg gir. For når man ikke klarer å bidra i det daglige arbeidet, så blir det flere arbeidsoppgaver på den andre. Jeg forsøker å ikke syte om min egen tilstand, men når frustrasjonen tar meg, når smertene er så store at jeg ligger og gråter, når jeg ikke kan eller klarer å kjøre bil, så faller den daglige logistikken mer på min mann, og han må ta en større del av det praktiske arbeidet. Og han må være min mentale og emosjonelle støtte i større grad enn jeg klarer å være det for han. Så hva gir jeg til han, hva bidrar jeg med i forholdet?
Jeg håper og tror at jeg bidrar med humor og latter i mellom gråtetoktene. Jeg ler høyt, hjertelig og rått. Jeg elsker en god latterkrampe og jeg vet at mine kjære liker det. De ler både av meg og med meg. Jeg vet jeg kan bidra mer med aktiv lytting enn jeg tidvis gjør i dag. Jeg vet jeg i stor grad bidrar med praktisk arbeid, når energi og smertenivå tillater det. Jeg har mye kjærlighet i meg, men det er ikke alltid jeg klarer å dele den. Det er en jobb å klare å åpne opp for nærhet og kjærlighet i de depressive fasene, men jeg kjenner jeg har blitt flinkere med årene. I alle andre faser enn de depressive, er jeg dønn ærlig, uansett, så det er sjelden noe spørsmål om hva jeg mener. Det bidrar i alle fall med en form for trygghet om at jeg sjelden skjuler noe. Mine nærmeste vet hvor de har meg.
Det er ingen god følelse, det å kjenne på at man kanskje er en som tapper forholdet for energi, og har lite å tilføre det. Det blir en ytterligere belastning som følge av kronisk sykdom. Jeg føler jeg ble en belastning da jeg ble syk, da det viste seg at veien tilbake til 100 % jobb ble vanskeligere og lengre enn vi forutså. Det å vite at jeg ikke økonomisk kan bidra på samme måte, er vondt. Å ikke klare å bidra fysisk og praktisk slik man kunne før, er vondt. Det å da måtte innse at jeg sannsynligvis heller ikke bidrar fullt og helt psykisk og emosjonelt, ødelegger litt av fundamentet under meg. For hva bidrar jeg med da? Hva er det igjen for han å være glad i? Hvilke egenskaper besitter jeg som er verdt å holde fast ved? Et godt selvbilde har jeg aldri hatt, men jeg har vært trygg på hva jeg kan og hva jeg får til. Når man ikke lenger får til det man gjorde før, eller man får det til – men kostanden er så stor at det ikke er verdt det – blir ikke selvbildet bedre. Å være i depressiv fase og begynne å grunne på disse problemstillingene er i alle fall ikke gunstig, men det er jo dessverre slik hjernen min er skrudd sammen. Så for å unngå å tenke for mye, får jeg heller trene på å tro på det han sier: at jeg er bra nok slik jeg er og at han elsker meg uansett.
We make a living by what we get, but we make a life by what we give.
Winston Churchill
