Det har vært mange flyktige refleksjoner i det siste. Om mangt og ingenting. To ting kommer stadig tilbake: dette med å være kronisk syk, og hvem jeg er i familien. Er jeg en igle, som kun suger næring av mine nærmeste, eller har jeg noe å bidra jeg med? Eller, er jeg en hai, som sluker alt og alle på min vei når sinne og frustrasjon tar overhånd? Utgangspunktet for disse refleksjonene kom etter å ha sett en serie – som handlet om at noen gir mer enn de tar i sine relasjoner. Da ble det «selvfølgelig» naturlig for meg å reflektere over hvem jeg er i mine forhold og relasjoner. Gir jeg noe, eller tar jeg bare? Og når man snakker om å gi og ta; hva snakker man om da? Hvilken plass man tar i forholdet/relasjonene? Det man bidrar med av kunnskap eller arbeidskraft, eller det man bidrar med i kraft av å være seg selv – altså sin personlighet – emosjonelt, og tilstedeværelse? Eller en kombinasjon av dette?
Kronisk syk er et uttrykk jeg ikke liker. Jeg er jo ikke kronisk syk, som i syk hele dagen, alle dager hele året. Jeg lever med kroniske eller livsvarige diagnoser. Det føles mer friskt. Det å leve med disse diagnosene gjør at jeg ikke kan prestere på topp til enhver tid. I perioder ligger jeg mer enn jeg er oppreist. De fleste dager krever jobben alt jeg har av energi, slik at det ikke er så mye overskudd til familien eller oppgaver i hjemmet. I de periodene lurer jeg jo på hva jeg gir til mine nærmeste. Det at jeg trenger noen til å lytte til min skrudde tanker, trøste meg når smertene får overtaket, det å føle at jeg ikke lenger er den gode lytteren eller den gode hjelperen bestandig, det er ganske trist. Det påvirker selvbildet, og selvbildet har jo aldri vært stort i utgangspunktet.
Man vet jo hvilke roller man har i livet; mor, ektefelle, barn, søster, kollega, venn/venninne. Men hvordan fyller jeg dem? Har jeg noe å bidra med, eller er man med kroniske diagnoser en igle i familien, og i samfunnet?
