Rare tider

Det er rare tider. Med alvorlig sykdom og stor hasteoperasjon i nær familie, har den siste uka vært krevende. Fire dagers migreneanfall, frem og tilbake til sykehus, redsel for utfallet, å være tilstede for alle, og ivareta seg selv oppi det hele, er en vanskelig kombinasjon. I går hadde jeg et avbrekk. Det å gjøre helt andre ting, snakke om helt andre ting, var en god distraksjon, selv om situasjonen ligger i bakhodet hele tiden. Så hva gjør jeg? Jo, jeg har faktisk klart å akseptere at sånn er det. Jeg har ikke krefter til så mye mer enn å kjøre frem og tilbake til sykehuset. Så når jeg ikke er på farten, holder jeg meg i ro. Jeg prøver å sette på en klesvask eller rydde litt hver dag. Men, noen dager er det kun sofaen med en bok eller strikketøyet. Og slik er det, akkurat nå. Det kommer dager hvor ting faller tilbake til normalen. Inntil da, lever jeg i en liten unntakstilstand, og følgetilstandene av det er helt greit. Psykisk er jeg stabil, merkelig nok, men jeg undrer meg jo over hva dette koster meg og hva som vil skje når normalen inntreffer. Jeg ønsker ingen ny depresjon, men som alt annet her i livet – vet vi svært lite om fremtiden, så sorgene får jeg ta når de evt. kommer. Og da tenker jeg at jeg faktisk har kommet langt. Jeg rir bølgen, og det er det.