Det har vært noen deilige uker, eller måneder kan jeg si. Siden oppstart på ny medisin har liksom livet smilt igjen. Depresjonståka lettet og jeg har følt meg «normal» for første gang på aldri så lenge. Så kom denne akutte situasjonen med min pappa, som krevde at jeg fungerte på et nivå over tid som kroppen min ikke var helt klar for. Jeg har fått det til, men det har kostet. Jeg sa til psykologen min sist uke at jeg ikke har klart å fordøye alt ennå, og at jeg venter på «smellen.» Jeg gikk i en form for alarmberedskap i over en uke. Den har gitt seg nå, til dels, men nå kommer regningen. Psykologen sa jeg måtte forvente en nedtur psykisk, og jeg har vært forberedt på den, og nå kommer den snikende.
Den begynner så snikende at for et års tid siden vet jeg ikke om jeg hadde registrert endringen en gang. Denne planløse skrollingen på telefonen, nettaviser, Facebook, YouTube osv. Så behovet for å finne godfølelsen, enten med en god bok eller en film. Boka kan jeg gjerne ha lest tidligere, opptil flere ganger, bare fordi det er for slitsomt å sette seg inn i nye karakterer. Irritasjon over det minste lille, og den nedsatte søvnkvaliteten. Etterhvert kommer motstanden mot å legge seg i det hele tatt, for hva er vitsen med å legge seg når man sover så dårlig likevel?
Denne gangen har jeg gjenkjent alt. Om det bidrar til at depresjonen ikke kommer denne gangen, vet jeg ikke. Forhåpentligvis klarer jeg å forebygge noe, men jeg er jo kjent for å være god til å selvsabotere, så det gjenstår å se. I dag tenkte jeg at denne depresjonsgreia er som en igle eller noe annet som klenger seg fast. Vil liksom ikke helt slippe taket. Men, det er jo lov å håpe da, på at det bare er en nedtur som følge av at man er sliten. Slik kan vel alle oppleve å få det, uavhengig om de har en bipolar lidelse eller ei?
