Bruk av språket vårt, hvilke begreper vi bruker og hvordan vi omtaler oss selv eller andre, er noe jeg har fundert over en stund. Jeg har reflektert over det i flere omganger, men på et personlig plan kom jeg til å tenke på det da jeg skrev et sted at jeg er bipolar. Etter en stund stilte jeg meg selv spørsmålet: Er jeg bipolar, eller har jeg en bipolar lidelse? Jeg så Bipolarforeningen også hadde et innlegg om det på SoMe for ikke så lenge siden. Tilbakemeldingene der var delte. Det er enkelt å si at jeg er bipolar. Men, er jeg egentlig en diagnose? Alle har vel disse to polene, men vi som har sykdommen har vansker med å regulere hvor vi er mellom disse polene. Alle kan få en depresjon. Mange opplever jo derfor å møte i alle fall den ene polen en eller flere ganger i løpet av livet. Jeg kom frem til at jeg har en bipolar lidelse. For jeg er meg, med de sykdommene jeg har. Jeg har migrene, jeg har allergi, men det er enkelt å si at jeg er allergisk eller jeg er bipolar. At jeg er migreniker (om det i det hele tatt er et ord), brukes liksom ikke.
Noe annet jeg stusset over sist uke var måten lokalavisen omtalte selvmord. De skrev angående ungdommen som avsluttet livet, at det var en villet handling. Og da måtte jeg spørre de hjemme i sofaen; Virkelig? Jada, jeg vet at noen ønsker å avslutte livet, som f.eks. ved aktiv dødshjelp. Og det er sikkert noen som tar selvmord, som har et genuint ønske om å dø. Men, dersom du er i en depresjon, er jeg i større tvil om at det er en villet handling. Og hvordan vet avisen at det? Vedkommende som sitter på svaret, kan ikke lenger svare for seg. For egen del – når mine selvmordstanker kommer, er det ikke en villet handling når jeg vurderer å ta livet mitt. Det er sykdommen som snakker, ikke jeg. Derfor, så lenge man ikke vet om det faktisk er en villet handling, hvorfor ikke bare kalle det selvmord?
Semantikk sa noen hjemme, men nei – jeg mener det bør være større bevissthet rundt ordbruk. Et annet eksempel er jo bruken av ordet deprimert eller deppa. Voldsomt mange som er det. Men, er de det? Altså nedstemt over tid, på en måte som påvirker ditt dagligliv? Eller har man bare en tung dag, fordi man er sliten, møtt litt motstand, fått en dårlig karakter, sovet dårlig, osv? Altså de svingningene hverdagen byr på for oss alle?
Nok et begrep som har irritert meg i mange år er frasen: «lenket til rullestolen.» Har du sett noen som er lenket fast til en rullestol? Jeg har ikke det, og jeg har jobbet med hjelpemidler i mange år. Jeg har fortsatt til gode å lenke noen til en rullestol, selv om det er montert diverse belter på stolen for brukers egen sikkerhet. Når jeg leser lenket til rullestolen, forestiller jeg meg kjetting og hengelås. Så kan man selvfølgelig diskutere grad av funksjonshemming og at noen er mer bundet til – eller komplett avhengig av rullestol enn andre…. Men, at relativt aktive rullestolbrukere omtales som lenket til rullestolen, forundrer meg. De kan jo komme ut av rulletolen, for egen, eller med andres hjelp. Hvordan skal vi bli kvitt stigma knyttet til ulike diagnoser og funksjonshemminger når man er så ukritisk i bruk av ord og begreper?
Å utvanne begrepet deprimert, mener jeg gjør det vanskeligere å få aksept for en sykdom som kan sette store begrensninger for den som er rammet. For det er jo bare å «suck it up», ta deg sammen, ta deg selv i nakken og stå på. Nei, det er ikke det hvis du virkelig er deprimert. Jeg vil påstå at det er noe annet å føle seg litt «blue.» Akkurat som det ikke bare er å ta en paracet ved et migreneanfall. Migrene er ikke bare litt vondt i hodet, som mange synes å tro.
Det samme med ordet lenket; hvordan kan rullestolbrukere og andre med funksjonsnedsettelse blir ordentlig integrert og akseptert når det er ok å omtale dem på en begrensende måte? Er du lenket til noe, har du begrenset frihet og mulighet til å komme løs. Noen andre har nøkkelen. Dette bildet gjelder Ikke alle rullestolbrukere. Noen kan velge hva de vil sitte i, i de ulike delene av døgnet. Andre kan ikke, men de er ikke festet med kjetting av den grunn. Kan man ikke bare si at de er avhengig av rullestol? (Å diskutere tilrettelagt miljø og universell utforming, er også et tema, men ikke i dag).
Så, kan ikke de av oss som sliter med depresjon, få eie begrepet, så kan andre være nedfor? La meg ha en bipolar lidelse og kronisk migrene, men ikke definer meg i kraft av det. Jeg er mer enn kronisk migrene (jeg kan sikkert være en hodepine for enkelte😉), jeg er mer enn to poler som jeg vandrer i mellom. Jeg er ikke lenket til sengen selv om jeg ligger der mange dager. Jeg har et stort ønske om å leve selv om tankene mine sier noe annet innimellom. Jeg ønsker akspet og toleranse. Skal man oppnå det, tror jeg vi må bli mer bevisste på hvordan vi ordlegger oss, og hvordan vi omtaler oss selv og andre.
