Jeg skulle ønske du var min venn

- hele tiden

som støtter meg og gir meg oppmuntrende ord

- mer enn i få kjærkomne vink

Jeg skulle ønske jeg hadde en som deg

- som ser meg for den jeg er, og som jeg er

Jeg skulle ønske at jeg ser meg selv

- slik du ser meg

Jeg skulle ønske jeg kunne speile meg i deg.

For lille meg har livsglede

For lille meg liker å smile og le

- liker å ha glimt i øyet.

Lille meg trenger trygghet og anerkjennelse

- for den jeg er, ikke for det jeg gjør

Jeg trenger trygghet i hvem jeg er

Trygghet til å stole på at jeg strekker til

Jeg må åpne opp og gi slipp

tørre å være sårbar for å vokse.

PEB, 2009/2010-ish

Jeg skrev dette diktet for over 12 år siden. Det ble skrevet etter en time i gruppeterapi. Den gruppeterapien var en reise. En reise i meg selv og en reise i å ta lærdom av andres erfaringer. Når jeg ser tilbake på dette diktet, så tenker jeg at dette var aktuelt for meg i mange år. I 2016 begynte imidlertid en endring. Og nå i 2024 er det godt å erkjenne at det har vært en endring. Det er endring i min egen oppfattelse av hvem jeg er. Jeg klarer i større grad å ta i mot positive tilbakemeldinger og bruke dem til å innse at jeg er mer enn hva jeg gjør. Jeg har verdi i meg selv. Jeg trenger heller ikke anerkjennelse fra andre, verken på hva jeg gjør eller hvem jeg er. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg står for. Jeg kjenner mine ressurser og jeg anerkjenner mine begrensinger. Jeg har en annen trygghet i meg selv enn jeg noen gang har hatt. Det er vekst, og det er viktig å huske det.

Du vil kanskje også like...