Refleksjoner

Kaos, kontroll og nye tider?

Det har vært slitsomme dager. Slitsomt å være på sykehus. Slitsomt med en svipptur til bartebyen for en poliklinisk time, og slitsomt å få kroppen i vater igjen. Av erfaring tar det tid før kroppen fungerer som den skal når jeg har vært igjennom langvarige anfall med mye medisiner. Kroppen må på et vis nullstilles før den kan bygge seg opp igjen. Samtidig kjenner jeg også at det jobbes mye ubevisst i denne kroppen. Timen på St. Olav har satt i gang noen mentale prosesser som jeg ikke helt har kontroll på ennå, og som tar mye energi. Igjen er det de subtile tegnene som sier meg at noe ikke er på stell, det er noe som bearbeides og jobbes med uten at jeg har helt kontroll. Det viser seg i drømmer. Det drømmes mye og voldsomt. Noen ganger får jeg tak i hva det dreier seg om, andre ganger ikke. Men gjentakende for de siste netter er «kontroll». Enten letes det etter noe, eller så er det et stort behov for å ta kontroll og styring, eller så er det feil eller for mye kontroll/ledelse – som i at et regime må endres. Jeg våkner sliten, til kaos, til et sammensurium jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg kan vel kjenne at den kjente kloen med angst tar form i brystkassa.

Foreløpig er det den fysiske formen som styrer reaksjonen. Jeg er skjelven, kraftløs, ustø og noe svimmel. Det påvirker hva jeg får gjort. Mentalt er jeg stresset, jeg ønsker å se og gjøre endringer. Det er som om jeg er hypoman, men har ikke overilt stor tro på egne evner. Dvs. at jeg ikke har initiativ til å igangsette prosjekter, jeg vil bare ha masse oppgaver utført på en gang. I tillegg til det som skjer i mitt indre, har vi det som skjer fordi det er mai og vår.

16.mai for ett år siden ble pappa hasteoperert. Det var ikke gitt at han kom frem til sykehuset i tide. Det satt kroppen i alarmberedskap i lang tid, og det er vonde minner både for han og meg rundt det. 17.mai, pinse, de håpefulles eksamenstid, flytting for eldste frøken, oppussing/vedlikehold av hus, osv. Alt ligger og koker et sted i hodet og i kroppen. Medfølgende er den overveldende følelsen av at jeg ikke henger med. Jeg har ikke kontroll, jeg har ikke krefter, jeg har ikke ressursene som kreves for å ta unna alt jeg vil gjøre noe med.

Sortere, prioritere, si seg fornøyd, senke lista, osv. Dette er egenskaper som jeg ikke nødvendigvis er god på i eget liv, selv om jeg som terapeut godt kjenner til prinsippene om aktivitetsavpasning og å ha balansen mellom aktivitet og hvile.

Men, noe av alt dette som surrer og roter i hodet og kroppen er jo ting som kommer hvert år. Uteområdet må fikses etter vinteren, hagemøbler skal ut, grillen vaskes osv. Men, det er de nytilkomne kaosdrømmene som frustrerer mest. Jeg føler at noen forsøker å fortelle meg noe. Jeg tror det har sammenheng med timen på St.Olav. Jeg oppfattet nemlig at legen var tydelig på at slik min situasjon er nå, hvor migrenen er behandlingsresistent, og det er summen av de mange bekker små som utgjør et evt. godt resultat, er det vanskelig å se for seg en rask retur til arbeidslivet. Kanskje kan noen småoppdrag her og der, en liten avgrenset stilling være mulig. Det samsvarer jo ikke helt med mitt mål om en videreutdanning før en retur til arbeidslivet. På den andre siden må jeg jo ikke glemme at det er over 20 år til pensjonsalder, så jeg har jo tid.

Men, kanskje og bare kanskje, er det nå jeg virkelig skal vurdere hva jeg skal bruke tiden min på. Det er sikkert 20 år siden jeg en gang sa at jeg ikke ser for meg å jobbe som terapeut til jeg blir pensjonist. Jeg har ikke tenkt så mye på det siden, for i den siste jobben min trivdes jeg så godt at jeg fint kunne se for meg å bli i den stillingen. Likevel er det nå noe som sier meg at jeg skal ta meg tid til å fundere, tid til å tenke over hva jeg vil bruke ressursene mine på. Kanskje skal jeg satse på noe nytt. Kanskje skal jeg utforske andre sider av meg selv? Det er skummelt, for det er jo noe trygt og godt med det kjente og vante, der man er bevisst sine ressurser og sine begrensinger eller utviklingsområder. Men, uansett, kanskje jeg bare skal puste, øve på å tillate meg å leve med litt tankekaos, la ting modne og kanskje så nye frø?

Du vil kanskje også like...