I natt har jeg sovet i senga mi igjen, og jeg har sovet relativt godt. Noen drømmerier før jeg våknet, men ikke fullt så slitsomme som tidligere. De handlet mindre om meg og mine prestasjoner og mer om mine barn. Så jeg føler meg mer opplagt i dag. Det er ikke like tomt og vondt i brystet, men jeg har mer vondt i hodet enn på mange dager. Men, hodesmerter takler jeg på et vis bedre. Planen for dagen er å gjøre noe hyggelig sammen med kjæresten min. Så får vi se da, om jeg finner den rette balansen;-)

I går kom den velkjente tomhetsfølelsen; mørket senker seg, det er et press i brystet, men ikke på samme måte som når angsten kommer. Nå er det mer som et hulrom, er mørkt, gapende hulrom. Jeg våknet i går, helt utslitt etter nok en natt med lite og urolig søvn. Tidlig morgen la jeg meg på et annet rom, så på serier en stund og sovnet. Eller sov og sov, jeg falt i alle fall til en slags ro, og hver gang jeg hørte noen utenfor rommet skrek panikken i meg: «Nei, ikke kom, la meg være i fred!» Etter mange timer på eget rom kom jeg meg opp, kun…

Så er nok en natt over, og jeg begynner virkelig å bli frustrert. Parallelt med at min indre kritiker tok av, sank min søvnkvalitet og antall timer søvn per natt. Marerittene er mindre slitsomme nå, min indre kritiker er noe roligere eller mer dempet, men det er fortsatt mange livlige og slitsomme drømmer. Hyppige oppvåkninger, og jeg våkner relativt utslitt. Lite søvn er jo en risikofaktor for forverring av både den ene og den andre tilstanden, så her gjelder det å finne en balanse. Det er jo ikke noe vanskelig å sovne, det klarer jeg fint. Det er verre med det som skjer etter at jeg har sovnet. Å sove…

Hver ganger jeg skriver i denne dagboka, tenker jeg at jeg må lære meg å skrive oftere. Slik at jeg også får skrevet om de gode tingene, de små tingene som skjer underveis. Men, jeg er fortsatt for dårlig til å sette av tid, tid til å reflektere, meditere og å omfavne alt det livet har å by på. Når jeg skriver, eller skrivetrangen blir stor, er det fordi det presser på. Presser på fra innsiden. Trykket eller smerten blir så stor at jeg orker ikke å bære den lenger. Det jeg skriver blir liksom skriket, eller skrikene, gråten og all annen gruff. Og slik er det også nå. Det…

Så har snart februar gått. Jeg har i flere dager kjent på en gnagende uro, men ikke klart å plassere den. Kanskje har den ingen plass, kanskje er det summasummarum, kanskje er det alt – eller ingenting. Februar har vært tøff smertemessig. Blokaden jeg fikk satt i nakken/hodet har ikke hatt tilfredsstillende effekt, smertene er der daglig, nå også nedover nakke og rygg. Det passer dårlig med alle planene jeg har – som heller ikke kan avlyses – fordi jeg har forpliktet meg til oppdrag. Jeg turde omsider sier ja, fordi jeg var bedre, fordi jeg trenger å komme ut av huset og treffe andre, og fordi jeg trenger å…

Det var den drømmen, og den urolige følelsen av å ikke helt vite hva det var jeg ikke fikk tak i. Jeg hadde en drøm i natt, om å slutte i jobben, og om selve avslutningsarbeidet – eller opprydningsarbeidet om du vil. Det ga meg en følelse av ………………ja, det er jo det jeg ikke vet, men jeg kaller det urolighet. Jeg har kommet meg igjennom dagen ved å fordype meg i ulike gjøremål, men under middagen kom en overveldende følelse av sorg over meg. Først irritasjon, deretter sorg og en klump i halsen jeg måtte kjempe med å svelge unna og tårer som måtte presses tilbake. For selv om…

Plutselig kjenner jeg det, mørket, det sorte vakuumet som suger meg velkomment inn. Jeg tror det er situasjonsbetinget denne gangen og ikke en ny utforbakke. Det vanskelige er heller ikke at det er mørkt, men at jeg går i gamle tankefeller. Selv om ting ikke ble som jeg hadde trodd eller håpet denne uka, eller at jeg ville agert annerledes enn det som ble gjort (eller ikke gjort) mot meg i min situasjon, så betyr ikke det at jeg er ubetydelig eller verdiløs. Men, det blir uansett min første tanke. Og den forfølger meg i alt, selv i relasjonen til mine nærmeste. Jeg føler meg dritt, en verdiløs liten prikk…

Det har blitt lite med søvn i det siste. Enten sover jeg ikke, eller så sover jeg oppstykket og delt. Den nye krykka som bl.a. skulle hjelpe til med søvnen, har kun middels effekt, men det er fortsatt tidlig i behandlingsforløpet. Men, siden søvn er mangelvare, hender det jeg sovner på dagtid. Her en dag gjorde jeg nettopp det og i en drøm da, der på sofaen, døde jeg. Det var som å synke nedover i sakte film, mot noe udefinerbart, og gå i oppløsning. Jeg gråt, både i drømmen og i virkeligheten tror jeg. Jeg døde, men jeg lever. I ettertid har jeg forsøkt å finne ut hva i…