• Refleksjoner

    Jubileum

    Gårsdagen var en stor dag, i alle fall for meg. Jeg feiret 30-år som kjærester med min mann. Jeg synes på mange måter det er en større bragd enn bryllupsdagen, for det var for 30 år siden vi tok sjansen på hverandre. Vi hadde vært venner i mange år, tilhørt samme vennegjeng. Jeg hadde vært forelsket i han, av og på gjennom flere år, til jeg bestemte meg for at nok var nok. Han var evig forelsket i en annen. Men, plutselig gjennom høsten 1992 hang bare vi to mer sammen, og en sen januarkveld i 1993 tok vi steget fra venner til kjærester. Jeg tror kanskje vi begge var…

  • Refleksjoner

    Life is a highway?

    Jeg bor i en gate, faktisk en allé i navnet. Fra den ene enden kan denne alleen se bred ut, med en bakketopp i det fjerne. En vei med god oversikt, helt til man oppdager alle sideveiene. En vei som mange liker å kjøre alt for fort i, fordi den tilsynelatende er så oversiktlig. Denne alleen, fikk meg en dag til å tenke på livet og på om jeg er fører eller passasjer i eget liv. Akkurat da så jeg livet som en vei. Den har en begynnelse og en endelig slutt. Hva vi gjør langs denne veien, eller i dette livet, kan vi i stor grad påvirke og velge…

  • Refleksjoner

    Tankekaos

    Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting på hjertet, men drivkraften har ikke vært der, trykket har kanskje ikke vært stort nok, ordene har ikke kommet like lett til meg. I dag kjenner jeg trykket. Igjen er det økende frustrasjon som ligger bak det. Vansker med å takle hverdagen, vansker med å takle den jeg har blitt redusert til. Vansker med å akseptere den jeg er, den jeg har blitt og ikke minst vansker med å endre mitt selvbilde. Jeg vet at jeg må gjøre jobben. Men, jeg finner ikke utgangen. Jeg finner ikke engang ledetråden til utgangen. Det er svart. Det…

  • Refleksjoner

    Lysglimt

    Etter fem dager i strekk i migrenens klør, våknet jeg i dag relativt smertefri, til blå himmel og sol. Wow. Dessverre skulle det ikke mer enn en liten tur på butikken til, før smertene smøg seg tilbake. Solen og lyset blir igjen vanskeligere å ta inn, både metaforisk og bokstavelig. Det er greit at jeg fortsatt er lysømfintlig. Det er vanskeligere å akseptere at dette har blitt livet mitt. Denne høsten har vært en av de tyngste i mitt liv. Først økende smerter siden i sommer, søvnløshet, depresjon med suicidale tanker og deretter halvannen måned med mye migrene som ikke så lett lar seg medisinere. På toppen av dette, en…

  • Refleksjoner

    Menneskemøter

    En sjelden gang møter jeg mennesker som jeg opplever ser meg. Ser hvem jeg er uten å kjenne meg veldig godt. Jeg skrev et dikt til en slik person en gang. Jeg har tenkt på det i det siste. Ikke fordi jeg savner vedkommende, for han skulle jeg bare flyktig kjenne. Men, fordi jeg savner å ha noen flere mennesker i livet mitt som ser meg. Ser meg med røntgensynet sitt. Ser hva som bor i meg. Ser. Meg. Jeg skulle ønske du var min venn - hele tiden som støtter meg og gir meg oppmuntrende ord - mer enn i få kjærkomne vink. Jeg skulle ønske jeg hadde en…

  • Refleksjoner

    Lang reise

    De siste tre ukene har vært tøffe. Det har vært beinhardt å navigere mellom selvmordstanker, depressive tanker, hodesmerter, uvanlig vekslende humør, følelse av håpløshet, totalt utmattelse, søvnvansker, osv. Jeg føler listen er uendelig. Jeg har, med minimalt profesjonell hjelp, kommet meg gjennom stormen. Min mann har vært en bauta. Mine barn har vært tålmodige. Jeg har vært sint. Jeg har vært så sint over manglende hjelp, eller i det hele tatt manglende reaksjon, fra de som burde stilt opp. Sinnet holdt meg gående til fredag hvor jeg sendte av gårde en seks siders klage til sykehuset. Deretter falt jeg helt sammen og kjente bare på en uendelig slitenhet, sorg og…

  • Refleksjoner

    Jeg hater kroppen min

    Akkurat nå, hater jeg kroppen min. Det handler ikke om komplekser for utseendet, det har jeg holdt på med store deler av livet. Jeg kan skrive mye om det. Nå, derimot, handler det om den kroppen jeg bor i, og som ikke oppfører seg slik jeg vil. Noe av det er nok min skyld, men i bunn og grunn handler det om min helsetilstand som påvirker kroppen og gjør at jeg lever i et slags fengsel. Jeg er nok skyld i opprettholdende faktorer, men selve sykdommene jeg har pådratt meg, klarer jeg ikke helt å styre. Jeg har alltid vært fleksibel, eller myk som man kalte det før. Ned i…

  • Refleksjoner

    Tankespinn

    Å være på ferie med en kropp som ikke fungerer, er en prøvelse. En prøvelse fysisk ikke minst, men også psykisk. Jeg er så vant til å analysere. Hvorfor har jeg vondt nå, hva kommer det av, hvor ille skal det bli, hva kan jeg gjøre for rask bedring? Er dette en forverring? Klarer jeg å være en hyggelig mamma og ektefelle på tur, eller blir jeg ei heks fordi slitenhet og smerter suger for mye krefter? Akkurat nå, på dag 2 av ferien, har jeg ingen svar. Annet enn at jeg er redd for et sammenbrudd. Og som alltid, redd for at den gode tilstanden jeg har vært i…

  • Refleksjoner

    Blanke ark?

    Så er mandagen kommet. Min siste offisielle arbeidsdag. På en stund. Uvisst hvor lenge. Jeg føler jeg har våknet til en situasjon der alle dager er blanke ark som jeg må gjøre noe godt ut av. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så kan man jo si at hver dag er et blankt ark, uavhengig av yrkesstatus. Og hver dag bør man gjøre det beste ut av. Man kan også si at jeg har befunnet meg i denne situasjonen før; altså at jeg ikke er i jobb, som f.eks når jeg har vært sykmeldt eller på AAP. Og jo, det stemmer for så vidt. Men for meg…

  • Refleksjoner

    Dans på roser?

    Torsdag leverte jeg utstyret til jobben, det var min siste dag, arbeidsforholdet avsluttes formelt 31.januar. Det var vemodig, det var rart, jeg var trist, men også innerst inne lettet. Jeg har jobbet i underkant av 30 timer med opprydning i januar, og jeg er ødelagt. Så den lille tvilen jeg hadde om hvorvidt det å tre ut av arbeidslivet er riktig, den er borte. Så kan du si: «ja, men du klarte jo å jobbe ca 30 timer?!» Ja, jeg gjorde det, men til hvilken pris? Migreneanfallstatistikken føk i været, så også bruken av triptaner. De generelle smertene er rundt i hele kroppen, humøret svinger og psykisk blir jeg aldri…