Jeg har alltid ansett meg selv som en ærlig person. Først og fremst siden jeg er så dårlig på å lyve. Eier ikke pokerfjes og får vondt inni meg av å ikke si ting som det er. I et yrke hvor taushetsplikten er essensiell, har jeg nok lært meg å omgå sannheter eller svare noe vagt ,»rundt» og diplomatisk i situasjoner hvor jeg må, men ellers i livet liker jeg ikke å måtte gå rundt grøten. Derfor er det et lite paradoks, og for meg litt overraskende, når jeg må innrømme at den eneste jeg sjelden er helt ærlig med, er meg selv. Gjennom mange år har jeg opparbeidet en…