Bakgrunnen for Reisen til Lykkelandet
Tanken om Reisen til Lykkelandet begynte å spire for mange år siden. Jeg var i en dårlig periode med behov for å skrive ut alle tanker og følelser. Det nærmet seg jul og Reisen til julestjernen var en gjenganger i heimen. Derfra oppsto navnet «Reisen til Lykkelandet».
Behovet for å skrive har jeg hatt siden ungdomsårene, da mine første tegn på nedstemthet kom, og jeg følte meg trist, misforstått eller usynlig. Så var det opphold i mange, mange år, kun noen dikt i ny og ne, før jeg fikk behovet for «skrike ut». Da befant jeg meg på et rehabiliteringssenter, på et gruppeopphold for personer med utmattelse. Det var så mange vonde følelser å bearbeide, så mye å akseptere, og den indre smerten var uholdbar. Jeg lagde en lukket Facebook-gruppe for utvalgte venner, og brukte dem som mottakere. Takk til den flotte buketten av mennesker som har lest og «lyttet» og ikke minst heiet meg gjennom mange nedturer, frustrasjoner og sorger, og applaudert ved gleder og oppturer. Men, gradvis vokste ønsket om å gjøre noe ut av Reisen til Lykkelandet. Det å kunne skrive på farten, uten å huske dagboka og pennen, uten å bruke Facebook, ønsket om ikke å være til bry for de få utvalgte. Det å kunne skrike ut all smerte, alle sorger og alle gleder, når man føler at papir og penn ikke gir ekko nok. Dette er derfor min kanal, mitt selvhjelpsverktøy til å fordøye alt jeg jobber med. Jeg skriver mest i vonde perioder, men jobber med å bli bedre på også å reflektere over de positive oppdagelsene denne reisen gir meg. For det er jo en del av dem, det er bare så lett å glemme å stoppe opp og verdsette dem.
Reisen til Lykkelandet er derfor en slags reiseskildring av den reisen jeg har vært på i de siste 15 årene. En reise gjennom migrene, annen hodepine, utmattelse/fatigue, og med bipolar lidelse. Mang en gang, i de mørkeste stundene, har jeg tenkt på hvordan livet blir når jeg kommer frem. Frem som i frisk. Hvordan ser livet ut da? Hvordan og hvem er jeg da? Hvor er jeg da? Ettersom turen har tatt form, har jeg jo kommet frem til spørsmålet: Finnes Lykkelandet, i betydningen en destinasjon? Eller handler Lykkelandet om å omfavne det du er og det du har akkurat her og nå? Og hva er Lykkelandet når man ikke blir frisk, men må lære seg å akseptere tap av funksjon , endret selvbilde og en livslang balansegang for å «være i vater.»
Reiseruten til Lykkelandet er vanskelig å legge opp. Av og til er det bare rett frem. Plutselig består den av bratte bakker, både oppover og nedover. Det kan være krappe svinger i alle retninger og mange rundkjøringer, med god mulighet til å ta av feil. Kanskje reiser jeg en liten tur bakover i tid for å finne noen svar som kan hjelpe meg videre. Men, et tilbakevendende spørsmål er: Hvor er jeg på vei, og vil jeg eventuelt forstå når jeg er fremme?
Viktig: Dette er min form for dagbok, og mitt selvhjelpsverktøy – fordi det fungerer som terapi for meg. Jeg påberoper meg ingen sannheter eller oppskrifter på veien til en god helse eller et lykkelig liv. Man må selv finne frem til det som fungerer for seg. Men, kan noe av det jeg skriver være gjenkjennbart, og kanskje gi noen trøst i at man ikke er alene om «rare tanker og følelser,» er det hyggelig. Kan jeg bidra til å bryte ned noen tabuer om psykisk helse, er det positivt.
