• Migreneland

    Ensomt

    Det er en ganske ensom situasjon å være i, det å være kronisk syk. Jeg skal ikke sammenligne kroniske sykdommer,  for alle vil oppleve det på sin måte. Jeg skriver kun for meg selv, slik jeg har det akkurat nå. Jeg har to usynlige kroniske sykdommer. Det er ensomt å leve med begge to, men kronisk migrene tar nå helt piffen fra meg. Det å leve med daglige smerter – såpass sterke at jeg ikke vet hvordan jeg skal rangere dem, det sliter. Man blir vant til å leve med smerter, så etterhvert som tiden går, synes jeg det er vanskelig å definere om dagens smerte er en 5’er eller…

  • Migreneland

    Solskinnsblues

    Jeg har kjent det noen dager nå,at livet presser på.Det er sommer, det er sol,alle skal være så lykkelige.Ha, og få gode ferieminner.Da er det vanskelig for meg å unngåå kjenne på sorgen over ikke å fungere som jeg vil.Mattheten over at ferien ble avstumpet grunnet smerter.Sorgen over å være fanget i en kropp som bare protesterer.Er jeg for rolig, krangler den over dårlig kondisjon og stive ledd, mens jeg inni meg jubler for smertereduksjon.Er jeg i litt aktivitet, blir hverdagen stadig vanskeligere å bære, fordi smertene blir for store, og utmattelsen likeså. Både i hodet og i andre deler av kroppen.Teoretisk mangler det ikke på mestringsstategier, men i praksis…

  • Refleksjoner

    Jeg hater kroppen min

    Akkurat nå, hater jeg kroppen min. Det handler ikke om komplekser for utseendet, det har jeg holdt på med store deler av livet. Jeg kan skrive mye om det. Nå, derimot, handler det om den kroppen jeg bor i, og som ikke oppfører seg slik jeg vil. Noe av det er nok min skyld, men i bunn og grunn handler det om min helsetilstand som påvirker kroppen og gjør at jeg lever i et slags fengsel. Jeg er nok skyld i opprettholdende faktorer, men selve sykdommene jeg har pådratt meg, klarer jeg ikke helt å styre. Jeg har alltid vært fleksibel, eller myk som man kalte det før. Ned i…

  • Bipolarekspressen

    Stø kurs

    Det føles som om jeg sitter foran i en bil, i full fart inn i en kollisjon, men jeg klarer ikke å stoppe. Ikke er jeg fører, ikke er jeg i passasjersetet, men passiv tilskuer til ulykken, sånn midt i frontruta. Dette opplever jeg er bildet på livet mitt, eller i alle fall hverdagen min, akkurat nå. Alt er på utur. Det er som å styre mot kanten av stupet. Migrenen er alltid tilstede på en eller annen måte. Søvnen er relativt dårlig. Mens vi var i utlandet, lå jeg på 4 timer i snitt. Det er for lite for meg, noe som er godt kjent. Etter at vi kom…

  • Migreneland

    Har jeg lært nå?

    Årets utenlandstur går mot slutten. Vi valgte storbyferie, og valgte en hel uke fordi vi skulle ha god tid til å se det vi ville se, og å slappe av når det var behov for det. Altså ikke noe stress. Men, som vanlig klarer ikke hjernen min å skru av turistknappen. Jeg må opp og ut, for late morgener er å sløse med tida. Vi lyktes med å ta gode lunsjpauser og generelt innta nok måltider per dag. Men, jeg har vært mer aktiv den siste uka enn på lenge. Da de fire første dagene gikk som en lek, tenkte jeg at nå, nå fungerer jeg så mye bedre. Endelig.…

  • Migreneland

    Øvelse gjør….

    Vi er halvveis i ferieturen. Jeg har allerede utfordret og overskredet mine grenser. Å være ute på farten 8-10 timer hver dag, er ikke lenger hverdagskost for meg. Fordi jeg ikke tåler det. Likevel et det helt naturlig for meg å presse kroppen slik når jeg er på ferie, fordi jeg vil ha med meg flest mulig minner og opplevelser hjem igjen. Konsekvensen er at jeg har blitt gradvis dårligere for hver dag og i natt sa kroppen stopp med et migreneanfall. Medisinen hjalp, men jeg kjente da jeg våknet i morges at dette blir en tung dag. Så; rakk ikke frokost, sovnet igjen etter å ha stelt meg. Kom…

  • Refleksjoner

    Tankespinn

    Å være på ferie med en kropp som ikke fungerer, er en prøvelse. En prøvelse fysisk ikke minst, men også psykisk. Jeg er så vant til å analysere. Hvorfor har jeg vondt nå, hva kommer det av, hvor ille skal det bli, hva kan jeg gjøre for rask bedring? Er dette en forverring? Klarer jeg å være en hyggelig mamma og ektefelle på tur, eller blir jeg ei heks fordi slitenhet og smerter suger for mye krefter? Akkurat nå, på dag 2 av ferien, har jeg ingen svar. Annet enn at jeg er redd for et sammenbrudd. Og som alltid, redd for at den gode tilstanden jeg har vært i…

  • Bipolarekspressen

    Å gi slipp

    Etter at jeg seponerte en antidepressiva, har hverdagen snudd. Fra å føle meg nedtrykt, sløv og tiltaksløs, er jeg nå mer våken, klarere i hodet, ikke minst mer glad og generelt har jeg en følelse av å være mer til stede i eget liv. Det betyr ikke at utholdenheten plutselig er god og at utmattelsen har forsvunnet, men jeg har det generelt bedre. Jeg kjenner titt og ofte på en glede av å være til, gleder meg over sola, fulglesangen, blomstringen, familien, osv. Så har jeg disse små dryppene av melankoli som jeg registrerer, men forsøker å ikke dvele ved. Noe økt angst, som jeg registrerer men ikke tillater å…

  • Bipolarekspressen

    Tenke sjæl

    Husker aldri helt teksten på den sangen, men noe sånt som: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa». Nå har jeg tenkt sjæl, lyttet til fagfolk, og gjort som jeg selv har ment. Jeg har ikke sagt så mye, bare gjort – og jeg skal stå for de eventuelle konsekvensene. Hva er det så jeg har gjort? Jo, jeg har seponert en medisin, nærmere bestemt en antidepressiva. Uten samtykke. Det foreligger egentlig en plan om å starte nedtrapping etter sommeren, med avslutning til jul. Jeg sluttet fra en dag til en annen, egentlig ved en tilfeldighet. Den medisinen jeg har stått på siden august/september i fjor, er…

  • Bipolarekspressen

    Gratulerer med dagen?

    Så er dagen her. Dagen det virker som små og store har ventet på i to år. Alle gleder seg, alle er glade, livet smiler og alt er som en lek. Er det virkelig slik for alle? Jeg har smilt, vinket, småpratet og gratulert andre med dagen i dag. Fra hjertet. Jeg har ment hvert ord. Dagen har så langt vært hyggelig. Til tross for at jeg la meg i natt med en smerte i brystet. Den velkjente gnagende smerten, som sier meg at noe ikke stemmer. Jeg ordnet i stand 17.mai frokost, selv om jeg var temmelig dempet under måltidet. Og nå som første økt av dagen er unnagjort…