Reisen til Lykkelandet

Etter at jeg seponerte en antidepressiva, har hverdagen snudd. Fra å føle meg nedtrykt, sløv og tiltaksløs, er jeg nå mer våken, klarere i hodet, ikke minst mer glad og generelt har jeg en følelse av å være mer til stede i eget liv. Det betyr ikke at utholdenheten plutselig er god og at utmattelsen har forsvunnet, men jeg har det generelt bedre. Jeg kjenner titt og ofte på en glede av å være til, gleder meg over sola, fulglesangen, blomstringen, familien, osv. Så har jeg disse små dryppene av melankoli som jeg registrerer, men forsøker å ikke dvele ved. Noe økt angst, som jeg registrerer men ikke tillater å…

Husker aldri helt teksten på den sangen, men noe sånt som: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa». Nå har jeg tenkt sjæl, lyttet til fagfolk, og gjort som jeg selv har ment. Jeg har ikke sagt så mye, bare gjort – og jeg skal stå for de eventuelle konsekvensene. Hva er det så jeg har gjort? Jo, jeg har seponert en medisin, nærmere bestemt en antidepressiva. Uten samtykke. Det foreligger egentlig en plan om å starte nedtrapping etter sommeren, med avslutning til jul. Jeg sluttet fra en dag til en annen, egentlig ved en tilfeldighet. Den medisinen jeg har stått på siden august/september i fjor, er…

Så er dagen her. Dagen det virker som små og store har ventet på i to år. Alle gleder seg, alle er glade, livet smiler og alt er som en lek. Er det virkelig slik for alle? Jeg har smilt, vinket, småpratet og gratulert andre med dagen i dag. Fra hjertet. Jeg har ment hvert ord. Dagen har så langt vært hyggelig. Til tross for at jeg la meg i natt med en smerte i brystet. Den velkjente gnagende smerten, som sier meg at noe ikke stemmer. Jeg ordnet i stand 17.mai frokost, selv om jeg var temmelig dempet under måltidet. Og nå som første økt av dagen er unnagjort…

I natt har jeg sovet i senga mi igjen, og jeg har sovet relativt godt. Noen drømmerier før jeg våknet, men ikke fullt så slitsomme som tidligere. De handlet mindre om meg og mine prestasjoner og mer om mine barn. Så jeg føler meg mer opplagt i dag. Det er ikke like tomt og vondt i brystet, men jeg har mer vondt i hodet enn på mange dager. Men, hodesmerter takler jeg på et vis bedre. Planen for dagen er å gjøre noe hyggelig sammen med kjæresten min. Så får vi se da, om jeg finner den rette balansen;-)

I går kom den velkjente tomhetsfølelsen; mørket senker seg, det er et press i brystet, men ikke på samme måte som når angsten kommer. Nå er det mer som et hulrom, er mørkt, gapende hulrom. Jeg våknet i går, helt utslitt etter nok en natt med lite og urolig søvn. Tidlig morgen la jeg meg på et annet rom, så på serier en stund og sovnet. Eller sov og sov, jeg falt i alle fall til en slags ro, og hver gang jeg hørte noen utenfor rommet skrek panikken i meg: «Nei, ikke kom, la meg være i fred!» Etter mange timer på eget rom kom jeg meg opp, kun…

Så er nok en natt over, og jeg begynner virkelig å bli frustrert. Parallelt med at min indre kritiker tok av, sank min søvnkvalitet og antall timer søvn per natt. Marerittene er mindre slitsomme nå, min indre kritiker er noe roligere eller mer dempet, men det er fortsatt mange livlige og slitsomme drømmer. Hyppige oppvåkninger, og jeg våkner relativt utslitt. Lite søvn er jo en risikofaktor for forverring av både den ene og den andre tilstanden, så her gjelder det å finne en balanse. Det er jo ikke noe vanskelig å sovne, det klarer jeg fint. Det er verre med det som skjer etter at jeg har sovnet. Å sove…

Hver ganger jeg skriver i denne dagboka, tenker jeg at jeg må lære meg å skrive oftere. Slik at jeg også får skrevet om de gode tingene, de små tingene som skjer underveis. Men, jeg er fortsatt for dårlig til å sette av tid, tid til å reflektere, meditere og å omfavne alt det livet har å by på. Når jeg skriver, eller skrivetrangen blir stor, er det fordi det presser på. Presser på fra innsiden. Trykket eller smerten blir så stor at jeg orker ikke å bære den lenger. Det jeg skriver blir liksom skriket, eller skrikene, gråten og all annen gruff. Og slik er det også nå. Det…