• Bipolarekspressen

    Å gi slipp

    Etter at jeg seponerte en antidepressiva, har hverdagen snudd. Fra å føle meg nedtrykt, sløv og tiltaksløs, er jeg nå mer våken, klarere i hodet, ikke minst mer glad og generelt har jeg en følelse av å være mer til stede i eget liv. Det betyr ikke at utholdenheten plutselig er god og at utmattelsen har forsvunnet, men jeg har det generelt bedre. Jeg kjenner titt og ofte på en glede av å være til, gleder meg over sola, fulglesangen, blomstringen, familien, osv. Så har jeg disse små dryppene av melankoli som jeg registrerer, men forsøker å ikke dvele ved. Noe økt angst, som jeg registrerer men ikke tillater å…

  • Bipolarekspressen

    Tenke sjæl

    Husker aldri helt teksten på den sangen, men noe sånt som: «Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa». Nå har jeg tenkt sjæl, lyttet til fagfolk, og gjort som jeg selv har ment. Jeg har ikke sagt så mye, bare gjort – og jeg skal stå for de eventuelle konsekvensene. Hva er det så jeg har gjort? Jo, jeg har seponert en medisin, nærmere bestemt en antidepressiva. Uten samtykke. Det foreligger egentlig en plan om å starte nedtrapping etter sommeren, med avslutning til jul. Jeg sluttet fra en dag til en annen, egentlig ved en tilfeldighet. Den medisinen jeg har stått på siden august/september i fjor, er…

  • Bipolarekspressen

    Gratulerer med dagen?

    Så er dagen her. Dagen det virker som små og store har ventet på i to år. Alle gleder seg, alle er glade, livet smiler og alt er som en lek. Er det virkelig slik for alle? Jeg har smilt, vinket, småpratet og gratulert andre med dagen i dag. Fra hjertet. Jeg har ment hvert ord. Dagen har så langt vært hyggelig. Til tross for at jeg la meg i natt med en smerte i brystet. Den velkjente gnagende smerten, som sier meg at noe ikke stemmer. Jeg ordnet i stand 17.mai frokost, selv om jeg var temmelig dempet under måltidet. Og nå som første økt av dagen er unnagjort…

  • Migreneland

    Endelig!

    Etter treningstørke siden januar, kom jeg meg i dag endelig tilbake til treningssenteret. Motivasjonen er egentlig god, men formen er elendig dårlig. For å lykkes vet jeg at jeg må ta det sakte og rolig, både i treningsmengde og intensitet. Det er vanskelig. For når jeg først kommer i gang, er det så godt. Det er nesten meditativt. Jeg liker å trene, kjenne hvordan kroppen jobber, bli bevisst hvilke muskler jeg må bruke og hvilke som kan hvile. Men, selv med mer enn halvert innsats, kjenner jeg det trigger. Smerten setter seg fast som en klo på høyre side av hodet, som om migreneanfallet ligger og venter, klar til angrep.…

  • Bipolarekspressen

    Lettere, så langt

    I natt har jeg sovet i senga mi igjen, og jeg har sovet relativt godt. Noen drømmerier før jeg våknet, men ikke fullt så slitsomme som tidligere. De handlet mindre om meg og mine prestasjoner og mer om mine barn. Så jeg føler meg mer opplagt i dag. Det er ikke like tomt og vondt i brystet, men jeg har mer vondt i hodet enn på mange dager. Men, hodesmerter takler jeg på et vis bedre. Planen for dagen er å gjøre noe hyggelig sammen med kjæresten min. Så får vi se da, om jeg finner den rette balansen;-)

  • Bipolarekspressen

    Tristesse, eller?

    I går kom den velkjente tomhetsfølelsen; mørket senker seg, det er et press i brystet, men ikke på samme måte som når angsten kommer. Nå er det mer som et hulrom, er mørkt, gapende hulrom. Jeg våknet i går, helt utslitt etter nok en natt med lite og urolig søvn. Tidlig morgen la jeg meg på et annet rom, så på serier en stund og sovnet. Eller sov og sov, jeg falt i alle fall til en slags ro, og hver gang jeg hørte noen utenfor rommet skrek panikken i meg: «Nei, ikke kom, la meg være i fred!» Etter mange timer på eget rom kom jeg meg opp, kun…

  • Bipolarekspressen

    En natt forbi

    Så er nok en natt over, og jeg begynner virkelig å bli frustrert. Parallelt med at min indre kritiker tok av, sank min søvnkvalitet og antall timer søvn per natt. Marerittene er mindre slitsomme nå, min indre kritiker er noe roligere eller mer dempet, men det er fortsatt mange livlige og slitsomme drømmer. Hyppige oppvåkninger, og jeg våkner relativt utslitt. Lite søvn er jo en risikofaktor for forverring av både den ene og den andre tilstanden, så her gjelder det å finne en balanse. Det er jo ikke noe vanskelig å sovne, det klarer jeg fint. Det er verre med det som skjer etter at jeg har sovnet. Å sove…

  • Bipolarekspressen

    Indre kritiker

    Hver ganger jeg skriver i denne dagboka, tenker jeg at jeg må lære meg å skrive oftere. Slik at jeg også får skrevet om de gode tingene, de små tingene som skjer underveis. Men, jeg er fortsatt for dårlig til å sette av tid, tid til å reflektere, meditere og å omfavne alt det livet har å by på. Når jeg skriver, eller skrivetrangen blir stor, er det fordi det presser på. Presser på fra innsiden. Trykket eller smerten blir så stor at jeg orker ikke å bære den lenger. Det jeg skriver blir liksom skriket, eller skrikene, gråten og all annen gruff. Og slik er det også nå. Det…

  • Uncategorized

    Litt vemodig, men mest fint

    I dag var jeg invitert til lunsj på jobben. Eller, til gamle jobben – for jeg har jo ingen jobb lenger. Det skulle være en avslutning for meg. Med etterdønninger fra gårsdagens migrene godt i kroppen og litt sminke i fjeset, dro jeg av gårde. Og som vanlig ble det en hyggelig prat med mine gode kolleger. En tale, et vakkert kort og et vakkert smykke fikk jeg også. Så mange fine ord – som jeg for en gangs skyld klarte å ta til meg. Så selv om det er vemodig å ikke skulle jobbe der mer, var det også fint å føle seg velkommen, ønsket, og velkommen tilbake når…

  • Migreneland

    Statusrapport

    Det ble en sprøyte i låret med triptaner i går kveld. En urolig natt, men våknet migrenefri – om enn noe sliten. Hodet begynte å krangle på slutten av dagens økt i hallen, så nå har jeg inntatt senga med følelsen av at topplokket står i fyr, eller det er i alle fall glør. I morgen venter det tøffe økter, så jeg får lade som best jeg kan. Det rare er den følelsen jeg alltid får etter en konkurranse. Det er nesten angstpreget, men det bunner vel i frykten for ikke å være god nok, for å ha gjort noe feil. Og noen små feil ble det i dag, ikke…